Game of Thrones’ siste sesong fortjener ikke hatet

17. mai 2019 kl. 07:04

Det er ikke ulogisk at Daenerys Targaryen blir barbarisk (HBO)

Kronikken inneholder åpenbart spoilere for Game of Thrones sesong 8 (episode 1-5).

The higher the pedestal, the harder they fall, går uttrykket.

Normalt benyttes det om høyt elskede mennesker. Gjerne kjendiser, som går på en personlig eller profesjonell smell som sender vedkommendes sosiale status til bunns. Prima eksempler kan være Lindsay Lohan, Amanda Bynes eller det relativt ferske James Charles-tilfellet.

Denne uken er dog uttrykket passende for vårens store snakkis; Game of Thrones. For jaggu skulle GoT falle hardt denne uken.

Søndagens episode er den mest sette noensinne av det som utvilsomt er verdens største tv-serie. Avsnittet omhandler det store, endelige slaget i den ustrakte krigen mellom Lannister og Stark-husene. (Samt med en heftig dose Targaryen-action.) Men det hele endte med seriens mest lunkne anmeldelser noensinne.

Dette var ikke et enkelttilfelle. Seriens siste sesong har fått en solid mengde kritikk jevnt gjennom de fem episodene som hittil har rullet på skjermen.

Skarpe ord kommer fra alt fra blodfans til anmeldere og til de som de siste ni årene stolt har proklamert at de «aldri har sett en eneste episode av Game of Thrones» hver gang anledningen har bydd seg.

Generelt går kritikken på at seriens høyst forventede sluttspill fremstår som forhastet. Plutselig klarer ikke folk å treffe med de gigantiske våpnene sine. Samt at karakterens naturlige utvikling gjennom serien ignoreres til fordel for det overdramatiske og klisjéaktige.

Her fokuseres det spesielt på Emilia Clarkes Daenerys Targaryen. Hun anklages for å oppføre seg ulogisk og motsatt av slik hun har utviklet seg. Mange sender drøy kritikk direkte til manusforfatterne og serieskaperne David Benioff og D.B. Weiss, og kaller manusene i de siste episodene for «lat forfatterskap».

Med fare for å bli skutt ned av en plutselig effektig jernpil: Game of Thrones fortjener ikke det.

Nå, først av alt. Det er sant at handlingen i sesong 8, og for øvrig også sesong 7, har lidd noenlunde av et økt tempo. HBO hadde sikkert klart å levere bedre materiale dersom vi ikke hadde fått kuttet mengden episoder ned til syv og seks for de siste sesongene.

Kanskje da hadde de fått bedre gjennom grunnlaget bak handlingene til seerfavoritten Daenerys. Kanskje de hadde fått det til å virke mindre som om tanken om å brenne ned en hel by full av uskyldige kom litt ut av intet. Eller som en følge av en plutselig Mad Queen-diagnose.

For at Dragemor skulle ty til vold på den måten er jo for all del ikke ulogisk. Tvert imot. Og ikke nødvendigvis galskap heller.

Først og fremst må vi huske på hvem Daenerys egentlig er: En person med gigantisk Frelser-kompleks. (– Jeg skal redde folket fra tyrannene og regjere i denne verdenen, det er min rett fra fødselen av.) En Drage-Messias, om du vil.

Alt Daenerys har gjort de siste åtte sesongene har hun gjort med et veldig klart mål i sikte, nemlig Jerntronen. At hun var født til å ta tronen har vært grunnlaget for hele identiteten hennes. Hun har flere ganger vist seg villig til å gjøre grufulle ting for å oppnå målene sine.

Folk som nekter å «bend the knee»? Brenn dem. Folk som har forrådt henne? Brenn dem.

Relevante sesong 2-sitater:

– I will take what is mine, with fire and blood I will take it!

– When my dragons are grown, we will take back what was stolen from me and destroy those who have wronged me. We will lay waste to armies and burn cities to the ground.

Man kan hevde at Daenerys – selv om streng og villig til å bruke makt og vold for å oppnå sine mål – aldri har vært ond. Hun har alltid jobbet mot å ende opp som sin far, The Mad King, og mest av alt aldri ville drept uskyldige…

Nøkkelordet her er dog uskyldige. Daenerys mener disse menneskene ikke er det.

Løftet hennes, ord som har reist verden om, har alltid vært å fri verden fra tyrannene og selv regjere over folket. Som en rettmessig og rettferdig dronning – så lenge hun blir dronning. Når hun dog ankommer Westeros, blir Drage-Messias ikke møtt med takknemlighet eller kjærlighet. Men av frykt, fordommer og et folk som heller vil se Jon på tronen.

Når det viser seg at Jon i tillegg har rettmessig krav på tronen, treffer frykten også henne. Frykt for å miste alt hun har jobbet for, og egentlig alt hun har vært.

Så skjer nedfallet. I Westeros mister hun ikke bare én, men to av dragebarna sine. Jorah dør, Missandei dør, Varys bedrar henne og prøver tilsynelatende å drepe henne. Samtidig blir folket stadig mer fremmed for henne. Selv om Jon vil ha henne på tronen, vil han ikke ha noe med henne å gjøre personlig.

Hun har ingen. Hun står helt alene. Hun ankommer sin endelige fiende, og innser at selv om krigen er her funnet så er det ingen realistisk måte å få det hun har jobbet for.

Folket i King’s Landing misliker henne, og de frykter fortsatt Cersei for mye til å forlate hennes side.

Og hva gjør Drage-Messias da?

Hun bruker det eneste hun har igjen, Drogon, til å brenne verden ned, nettopp for å skape frykt. Mer frykt enn Cersei og Lannisters noensinne kunne. For å sende en beskjed til hele kongeriket om at Daenerys motherfuckin’ Targaryen ikke er noen man kan trosse.

Hun slakter ned de hun selv mener har sviktet henne ved å ikke akseptere henne. Hvis det er noe Daenerys ofte har vist tendenser til, så er det nettopp det med å selv bestemme hvem hun ser på som fiender. Hun straffer dem slik hun selv ønsker. Det er jo faktisk ikke sånn at fordi karakterer har vist at de vokser mye og at de lærer av feil, så er det umulig for dem å faktisk gi etter for de negative sidene sine?

Det er absolutt forferdelig, og et svært nederlag for henne personlig og alle som har heiet på henne. Men det er absolutt ikke ulogisk – og svært innenfor hennes karakter.

Til en viss grad kan man også hevde at Daenerys ikke blir noen Mad Queen, det hun gjør er jo rasjonelt for at hun skal få det hun vil ha.

Hun er hverken Drage-Messias eller Gale Mathias, hun er bare en redd og mektig spiller som er villig til å gi hva nå enn som kreves for at hun skal vinne spillet om jerntronen.

Er det ikke artigere med en karakter som gir etter for mørke tanker enn en hellig frelser som alltid gjør slik hun/han burde (*host* Jon *host*)?

At grunnlaget for handlingene til en karakter ikke er helt krystallklart betyr jo ikke at manusforfatterne har vært slappe eller late. At man kan debattere og se ting fra så mange forskjellige sider betyr jo egentlig at forfatterne har gjort en god jobb med å skape en kompleks karakter.

For at karakterene er villige til å gjøre forferdelige ting, og at noen sukkersøt lykkelig-alle-sine-dager-slutt eksisterer for noen i dette riket har jo vært noen av grunnene til at man har elsket Game of Thrones, har det ikke?

Når det er sagt så var «The Bells» , og resten av sesongen, absolutt ikke perfekt.

Konfrontasjonen med The Night King kunne godt vært litt mer kompleks enn som den var, og flere karakterer kunne lett ha dødd.

(Hvordan overlever Sam i en haug med White Walkers?)

Euron kunne ha droppet å komme opp av havet igjen.

(Når vi allerede hadde allerede et EPISK en-mot-en-slag mellom The Hound og The Mountain, trengte vi virkelig å bruke tid på å se «danske 1 prøver å bevise for danske 2 at han har den største røde pølsa»?)

Cersei kunne kanskje ha fått en mer kompleks død.

(Men er det ikke noe fantastisk poetisk med at den tragiske kjærlighetshistorien mellom en mor uten barn og hennes bror tar slutt ved at kongeriket deres bokstavelig talt faller sammen over dem. Til tross for at Cersei alltid har hevdet at «The Red Keep won’t fall»?)

Til en viss grad er det tydelig at til tross for at noen nå skal vinne Game of Thrones, så kunne aldri Game of Thrones selv vinne spillet det spilte.

Hypen og forventningene som har bygget seg opp rundt verdens største serie i løpet av de siste 20 månedene har nesten gjort det umulig for showet å levere materiale som vil bli sett på som «godt nok».

For hva er egentlig «godt nok» for serien over alle serier?

Noe fasitsvar på det får man nok ikke, men én ting er sikkert: «The Bells» er langt ifra en dårlig dose Game of Thrones.

De indre konfliktene hver av karakterene må konfrontere, den nydelige kinematografien, de nærmest pittoreske sceneoppsettene, og det saftige dramaet i å se en «helt» bli en tyrann.

Det fortjener bedre enn å bli avvist og kastet til siden som «lat manusforfatting».

Se også: Her er traileren til Game of Thrones-dokumentaren