Ed Sheeran vil ikke lenger ha med Macklemore.
«Ed Sheeran og hans team har bestemt seg for å fjerne meg fra The Loop Tour», skriver Benjamin Haggerty (født i 83) alias Macklemore.
Grunnen er at han blant annet sa «free Palestine» under konserten på MetLife Stadium i New Jersey.
Noe som gjorde mange – inkludert Pink – meget krenket.
Macklemore forteller Robert Kraft, milliardæren som eier Gillette Stadium i Massachusetts, ringte Ed Sheeran og gjorde det klart at rapperen ikke ville få opptre der. Robert Kraft bekrefter at Macklemore ble nektet å opptre på stadionen, men sier beslutningen skyldtes det han beskriver som «antisemittisk retorikk» – ikke et ønske om å kneble støtte til palestinere.
Macklemore hevder at milliardæren gikk videre og presset andre stadion-eiere. Ed Sheeran endte dermed med å fjerne Macklemore fra resten av USA-turneen.
Det som startet med to ord – «frigjør Palestina» – har dermed utviklet seg til en kaotisk maktkamp.
«Ed Sheeran er ikke et offer. Pink er ikke et offer. Vi har karrierer, penger, muligheter, sikkerhet og publikum over hele verdenen. Uansett hvilke konsekvenser noen av oss møter for det vi sier, får vi dra hjem til familiene våre. Ofrene er det palestinske folket», skriver Seattle-rapperen.
«Antisemittisme er et reelt problem. Og nettopp derfor betyr ordet for mye til at det kan brukes som et skjold mot kritikk av den israelske staten», legger han til.
«Når kritikk av Israel, motstand mot sionisme eller det å si «fri Palestina» blir blandet sammen med hat mot jødiske mennesker, beskytter det ikke jødiske mennesker. Det beskytter Israel mot å bli holdt ansvarlig.»
Ed Sheeran har ennå ikke offentlig kommentert saken.
Les hele innlegget til Macklemore nedenfor.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal begynne dette. Så jeg skal snakke fra hjertet og fortelle sannheten. Ed Sheeran og teamet hans har bestemt seg for å fjerne meg fra The Loop-turneen.
Men før jeg går inn på det, vil jeg si noe som burde være åpenbart. Akkurat nå synes jeg det er viktig. Jeg er ikke et offer. Ed Sheeran er ikke et offer. Pink er ikke et offer. Vi har karrierer, penger, muligheter, sikkerhet og publikum over hele verdenen. Uansett hvilke konsekvenser noen av oss møter for det vi sier, får vi dra hjem til familiene våre.
Ofrene er det palestinske folket. Mennene, kvinnene og barna som har blitt drept, sultet, fordrevet og tvunget til å leve gjennom ufattelig vold. Mer enn 20 000 barn har blitt drept bare i Gaza. Mennesker blir drept i dag, og mennesker kommer til å bli drept i morgen. Jeg vil sørge for at vi ikke mister dette av syne mens jeg forteller denne historien.
Ed er vennen min. Jeg har kjent ham i 13 år. Vi har delt sene kvelder, studioøkter og scener. Han har en smittende magi ved seg som jeg har blitt glad i. Jeg ser på ham som en bror. Og på grunn av det har vi hatt noen vanskelige samtaler den siste uken. Den typen samtaler som er forankret i kjærlighet og respekt for hverandre, men som likevel ender i en grunnleggende uenighet. Ingenting av det jeg skriver her er av ondskap eller fordi jeg ønsker å rive ned karakteren hans. Men som jeg har sagt til Ed flere ganger på telefon, kan vennskapet vårt ikke endre mitt ansvar for å fortelle sannheten om det som skjedde.
Forrige mandag, midt i all medieoppmerksomheten rundt Pink og det jeg sa på MetLife, fortalte Ed meg at Robert Kraft hadde ringt ham. Vi skulle etter planen spille på Gillette Stadium senere denne måneden, som eies av Kraft Group. Ed fortalte meg at Kraft hadde sagt at jeg ikke ville få lov til å opptre på stadionet hans. Ed fortalte meg også at Kraft hadde fått med seg noen av de andre stadion-eierne, og sammen ga de ham et ultimatum: Hvis Macklemore blir med videre på turneen, vil du ikke få lov til å spille på våre arenaer.
Ed var i en jævlig vanskelig situasjon. Han visste det. Hans vanlige apolitiske holdning ble utfordret på en måte den aldri hadde blitt før. Han fortalte meg at ordene «Free Palestine» og bildet av det palestinske flagget var sårende for mange av menneskene han hadde snakket med. Jeg sa til ham at hvis disse ordene var mer støtende enn titusenvis av palestinske barn som blir drept av Israel, så var det en grunnleggende avstand mellom hvor disse menneskene sto og hvor jeg sto. Men han klarte ikke å komme forbi sin offentlige holdning: «Jeg tar ikke side.»
Og jeg forstår hvorfor folk ikke gjør det. Det kan koste deg å ta side. Penger, merkevareavtaler, sponsoravtaler, festivaler, private konserter, forhold og tilgang. Jeg har mistet alt dette. Men det finnes ingen nøytral posisjon mellom undertrykkeren og den undertrykte. Når den ene siden har bombene og bunnløs økonomisk og militær støtte fra Amerika, betyr det å nekte å ta side ikke at du befinner deg i midten.
Det jeg sa på MetLife, har jeg sagt fra scener over hele verdenen i nesten tre år. Så hvorfor er det et problem nå? Fordi jeg nå deler scene med en av de største artistene i verdenen, på noen av de største stadionene i Amerika. På et visst nivå av eksponering blir «Free Palestine» en for stor risiko. Hvis jeg fortsatte å gjøre konsertene, si «Free Palestine», med Ed som implisitt støttet det, mens publikum ropte høyt og viste ubestridelig støtte til palestinsk frigjøring – hvilken artist kunne da finne på å uttale seg som den neste? Scenen blir motstand. Kanskje det er derfor det denne gangen ble så viktig å få meg til å tie.
Og en av de mest effektive måtene å håndheve denne tausheten på har vært å bruke anklagen om antisemittisme som et våpen. Antisemittisme er et reelt problem. Og nettopp derfor betyr ordet for mye til at det kan brukes som et skjold mot kritikk av den israelske staten. Når kritikk av Israel, motstand mot sionisme eller det å si «fri Palestina» blir blandet sammen med hat mot jødiske mennesker, beskytter det ikke jødiske mennesker. Det beskytter Israel mot å bli holdt ansvarlig.
Jeg håper ikke dette er slutten på forholdet mitt til Ed. Tretten år med vennskap forsvinner ikke på grunn av én smertefull uenighet. Jeg håper vi begge fortsetter å lytte, studere det som skjer i Palestina og bryne oss på hva nøytralitet betyr i et øyeblikk som dette. Døren min vil alltid stå åpen for å fortsette den samtalen.
Da broren min Omar laget undertekstene til videoen jeg la ut fra MetLife, takket jeg ham. Han fortalte meg at det finnes et uttrykk på arabisk:
لا شكر على واجب
«La shukra ala wajeb.» Det betyr: Det er ingen takk for en plikt. [«Ingen takk nødvendig – det er bare en plikt.»]
Det ble værende hos meg. Fordi det er det dette har blitt for meg og millioner av andre rundt om i verdenen. En plikt. Ikke noe som fortjener ros eller takknemlighet. Ikke modig. Menneskelig.
Jeg trengte ikke ti konserter fra Ed. Jeg trengte to. To muligheter til å stå foran 90 000 mennesker og si ordene som på en eller annen måte ble for farlige å si.
Free Palestine.
Men hvis disse ordene kostet meg scenen, samtidig som de bidro til å rette samtalen tilbake mot Palestina, så var det den mest suksessfulle turneen jeg noen gang har vært på.
