Anmeldelse: Vi trenger flere norske filmer som Spionen

16. okt 2019 kl. 22:30

Ingrid Bolsø Berdal som Sonja Wigert (Nordisk Filmdistribusjon)

Den norsk-svenske storsatsningen forteller en historie vi ikke visste vi trengte å høre.

Andre verdenskrig er en historisk kilde som nok ikke går tom med det første. Historier om enkeltpersoners innsats mot okkupasjonsmakt er mange og høyt verdsatt.

Vi blir visst aldri lei av å se idealister stå for det de tror på.

Likevel er det påfallende hvor lite fokus kvinners rolle under krigen har fått. I hvertfall frem til nå.

Denne helgen er det premiere på den nye storfilmen Spionen.

Filmen tar for seg historien om skuespilleren Sonja Wigert og hennes ikke ubetydelige rolle som dobbeltagent under andre verdenskrig.

Sonja var under krigen kjent for mannen i gata som filmstjerne og skuespiller. Med vinnende vesen og snerten karisma sjarmerte hun publikum. Stjernen var populær både i Sverige og Norge og jobbet mye frem og tilbake. Dette, samt hennes ikke ubetydelige omgangskrets, som viste seg å være gull verdt for svensk etterretningstjeneste.

Kodenavn: Bill.

Det ikke mange visst var at skuespillerinnen også jobbet som spion for svenskene. Dette samarbeidet var noe Wigert selv synes å inngå noe motvillig, etter at hennes far ble arrestert. Under kodenavnet Bill skulle filmstjernen rapportere fra den norske okkupasjonsmakten. Dette var ikke oppgaven uten risiko.

Sonja skulle infiltrere ingen ringere enn Josef Terbovens indre krets. Terboven, som på det tidspunktet var innsatt som Rikskansler i Norge, viste seg nemlig å ha en forkjærlighet for norske skuespillerinner. Noe som definitivt kom Sonja og hennes oppdrag til gode.

Det er uklart hvor intimt forhold virkelighetens Sonja hadde til Josef Terboven, men skal en tro filmen var det et hett oppdrag for filmstjernen.

Et forsøk på å renvaske den norske skuespillerinnen.

Ingrid Bolsø Berdal (Fritt vilt) gjør i all hovedsak strålende figur som Sonja. Hun er troverdig, flørtende, og utstråler den stjernestatusen Wigert hadde på den tiden. Når hun leser inn hovepersonens egne notater er det med en intimitet og nærhet som rører ved publikum.

Likevel skulle en ønske man fikk se litt mer av karakteren. Filmstjernen selv fremstår litt for mye som en brikke i et spill, og selv om det kanskje var hensikten, så gjør det ikke personen noen tjenester.

Hva var egentlig Sonjas egen motiver?

Var det patriotisme eller ønske om å beskytte egen familie som drev henne? Filmen svarer rett og slett ikke godt nok på disse spørsmålene. Hvis filmens hensikt er å renvaske Sonja Wigerts navn hadde litt mer personlighet vært gunstig.

Filmens svenske regissør, Jens Jonsson (Snabba Cash Livet Deluxe) har lagt føringen for hva som i all hovedsak er en nydelig film. Han bygger spenning på de rette stedene, men tar seg litt mye tid til å trekke ut scener for å få frem estetiske virkemidler. Selvsagt er det ikke hver dag en regissør for boltre seg i 40-talls glamour, men filmen kunne med fordel fokusert mer på person og litt mindre på å flotte seg.

Historien om Sonja er i seg selv så spennende at å stase den opp i dill-dall og uhensiktsmessig pyntesekvenser har lite for seg. 

En må til slutt spørre seg om Spionen vil gi Sonja Wigert den anerkjennelsen hun fortjener. En kan bare håpe.

Filmen er, på sitt beste, et fantastisk stykke kinomagi, men om den alene er nok til å gjenreise Sonjas navn og ære, det gjenstår å se.

Konklusjonen blir likevel at vi trenger flere slike filmer. Vi trenger å se mer nyanserte historieportretter som kan ta for seg litt av det mange historiebøker ofte glemmer. Historien om Sonja Wigert engasjerer, og selv om den har sine feil så er den et steg videre for nordisk film.

Spionen har kinopremiere fredag 18. oktober.

Se også:

Filmanmeldelse: Marriage Story er altfor bra for Netflix