Anmeldelse: The Irishman er – ikke overraskende – et mesterverk

14. nov 2019 kl. 01:32

Robert De Niro, Al Pacino og Ray Romano i The Irishman (Netflix)

Jeg skal bare si det med en gang; det er ikke alltid dette ordet blir brukt riktig om filmer, men det er sjelden en film fortjener det mer; Martin Scorseses The Irishman er et mesterverk.

Den 3,5 timer lange fortellingen om livet til Frank «The Irishman» Sheeran er et monster av en film.

En mektig beretning om å se tilbake på et liv og sine valg.

Men før vi hyller filmen og snakker om dens betydning for Martin Scorsese og film i seg selv:

Sittende på et eldrehjem forteller Frank Sheeran om sitt liv som en leiemorder for mafiaen. Han har krysset veier med noen av de viktigste menneskene i organisert kriminalitet og organisert arbeid i Amerika.

Fra å tilfeldigvis selge kjøtt til en lokal gangster, til å bli leiemorder for mafiaen, og ende som livvakt for den ikoniske fagforeningslederen Jimmy Hoffa. Filmen tar oss gjennom essensielle hendelser i USA på 60- og 70-tallet, og er like mye fortellingen om en tid i historien som et liv.

Robert De Niro som Frank Sheeran alias The Irishman og Joe Pesci som Russell Bufalino (Netflix)

La oss begynne fra starten. Tross mesterverkstempel, er den første timen noe forvirrende. Det er simpelthen fordi dette er en veldig lang film, som skal fortelle en lang, altomfattende og alvorlig historie. Dermed er det mange relasjoner som skal redegjøres for, settinger som skal introduseres og – viktigst av alt – digitalt forynget skuespillere å venne seg til.

Helt siden produksjonen av The Irishman ble introdusert for et par år tilbake har det vært mye meninger om avgjørelsen å digitalt forynge Robert De Niro, Al Pacino, Joe Pesci og Harvey Keitel.

Dette ser ut til å være en av årsakene for filmens produksjonsbudsjett på absurde 160 millioner dollar.

(Drøyt 1,5 milliard kroner. Til sammenlikning er Norges dyreste film så langt Kon-Tiki fra 2012 med budsjett på 100 millioner kroner. Det høye budsjettet gjør det også til den dyreste Scorsese-filmen noen gang).

Når man blir møtt med det foryngede ansiktet til Robert DeNiro i løpet av de første 20 minuttene, er det lett å lure på hvordan man skal klare se på det i tre timer til. Huden er merkelig myk, øyene unaturlig lyse og mimikken overdreven. Samtidig kan man ikke forunge en kropp; tross Robert DeNiro ser ut som han er 40, beveger han seg fortsatt som en 70-åring.

Al Pacino som Jimmy Hoffa (Netflix)

Men rundt en time ut i filmen, når Al Pacino dukker opp i rollen som Jimmy Hoffa, faller handlingen og CGI-effektene på plass. De litt for animerte ansiktene har grodd på publikum og blandet seg inn i resten av filmens estetiske uttrykk, med sigarrøyk, dobbeltspente jakker og mørke barer.

Viktigst av alt: Al Pacino, Robert de Niro og Joe Pescis udiskutable talent og tilstedeværelse formørker en hver overdreven CGI-effekt.

La oss for en liten stund glemme at Joe Pesci har vært i Snickers-reklamer, Robert de Niro gjorde tre Svigers er verst-filmer og Al Pacino var med i Gigil med 6 % hos Rotten Tomatoes. De tre er blant det mest dyrebare skuespillerne vi har.

Pacino, selveste Scarface, gjør sin aller første rolle for Scorsese (!), og får passende nok den rollen med mest energi, både alvorlig og til tider uhøytidelig. Pesci hadde egentlig pensjonert seg, men Scorsese overtalte ham til å ta rollen som Russel Buffalino, som han leverer med umiskjennelig sjarm og fokus. På den andre siden er De Niro, som er meditativ, diskré og mer monumental i hovedrollen.

Irlendingen: Al Pacino gjør – faktisk – sin første rolle for Martin Scorsese (Netflix)

I løpet av filmens siste time, får Robert De Niro grave under overflaten av sin karakter og avdekker de mørkeste dybder av en mann tvunget til å svike sine nærmeste.

Dette gir The Irishman ikke bare alvorlig, men også svært trist kvalitet. Sjelegranskingen bærer preg av at Scorsese og de tre hovedrollene også reflekterer tilbake på sin filmatiske fortid.

Det er ikke kun Frank Sheeran som ser tilbake på livet sitt. DeNiro, Pacino og Pesci er alle i slutten av 70-årene, i vinteren av sitt liv, og har 220 film- og tv-serieroller mellom seg. De har alle sine egne valg og karrierer å se tilbake på, en betenksomhet og selvbevissthet som er tydelig i filmen. Selv 76 år gamle Scorsese ser tilbake. Han ser tilbake på 50 år med å lage filmer om maskulinitet, makt og smerte.

Om man sammenlikner The Irishman med Scorseses andre mafiamesterverk, Goodfellas, ser man at Scorseses nå fokuserer på den ondeste sannheten av dem alle, ondere enn grådighet og makt – nemlig alderdom. Dermed er det noe tristere, mer alvorlig og meditativt med denne filmen enn med Goodfellas.

1990-klassikeren handler om toppen, overdådigheten og luksusen ved klimakset av mafiatilværelsen. The Irishman handler om alvoret og sluttresultatet.

Al Pacino er 79 år, Robert De Niro er 76 år (Netflix)

En av de mest berømte scenene fra Goodfellas, og i filmhistorien, er kjent som The Copa Shot. Scenen følger den unge lovende gangsteren Henry Hill (Ray Liotta) og ung, vakker date i en kontinuerlig tagning fra bilen sin, forbi køen og inn på den glamorøse nattklubben The Copacabana, hvor det oser av champagne, 20-dollarsedler i tips og rike, lykkelige menn i dress som sender hverandre dyre flasker og respekt.

Martin Scorsese bruker samme teknikk helt i åpningen The Irishman. Men den kontinuerlige tagningen tar publikum inn på et gjennomsnittlig amerikansk eldrehjem, hvor Frank Sheeran sitter i stuen, som en helt anonym pensjonist omgitt av andre like anonyme pensjonister.

James Riddle «Jimmy» Hoffa var en frynsete fagforeningsleder (Netflix)

Der Goodfellas viser amoralske menn i gode gamle dager, viser The Irishman amoralske menn på sine gamle dager.

Likevel må du ikke være kjent med Scorseses teknikker, temaer og filmografi for å sette pris på The Irishman. Alt du trenger å kunne er pakket inn i filmens 3,5 timer, og gir publikum en usentimental opplevelse av livets alvor, og USA på sitt beste; ambisiøst og håpefullt, og på sitt verste; grådig, voldelig og korrupt.

Martin Scorsese har vært mye i mediene om dagen for en annen grunn enn The Irishman. Han har, ganske kontroversielt, sagt at Avengers: Endgame – en av verdens mest innbringende filmer – ikke er «cinema», men som en fornøyelsespark. Den diskusjonen kan vi spare til en annen gang, men selv om innholdet i Avengers og The Irishman eksiterer på to separate sider av det filmatiske spektret, er innpakningen ikke så ulik. Marty har smalet noen av verdenes største og dyktigste skuespillere i en over tre timer lang episk fortelling med mengder revolusjonerende CGI-effekter.

Skal Netflix få Oscar-prisdryss via Martin Scorseses storfilm? (Netflix)

The Irishman er et event; noe man gleder seg til, opplever og snakker om i ettertid. Det er det som skal til for at mennesker skal kjøpe kinobilletter i 2019.

Filmen blir dog sluppet hos Netlifx 26. november. Den har riktig nok en episodisk oppbygning som gjør at den kan sees over to eller tre kvelder, men Scorsese innrømmer at grunnen til at The Irishman gikk til Netflix, er at de var de eneste som ville gi ham 160 millioner dollar til å lage den. Ikke fordi strømmetjenesten er den beste plattformen å se den på.

The Irishman er, og bør være, en cinematisk opplevelse – akkurat som Avengers.

Kjøp kinobiletter hvis filmen vises i din by. Men husk å gå på do før du går inn i salen.

Flere Netflix-anmeldelser:

Marriage Story er altfor bra for Netflix

The King er ikke helt konge