Filmanmeldelse: James Franco lager gull av tull

30. des 2017 kl. 00:00
OH HI JAMES (A24/WARNER BROS.)

OH HI JAMES (A24/WARNER BROS.)

Å skulle forklare intetanende hva The Disaster Artist er og hvorfor den er nødvendig er en vanskelig oppgave. Om en film er så drittdårlig at den blir kalt for Citizen Kane-en av rævva filmer, hvorfor vil man i det hele tatt se den? Og hvorfor i alle dager skal James Franco lage en film bakom filmen?
The Disaster Artist forklarer kanskje best selv hvorfor den er nødvendig, når den spesifiserer at 14 år etter premieren på filmen som var så dårlig at den på et eller annet vis ble bra – lever interessen for The Room fortsatt i beste velgående. Dette er innflytelse selv Oscar-vinnere drømmer om.
Filmen er basert på en bok skrevet av det originale castmedlemmet Greg Sestero, en bok som James Franco – som har vært en stolt The Room-fan i åresvis – bestemte seg for å bringe til det store lerretet. Franco setter seg selv i hovedrollen som den eksentriske karakteren Tommy Wiseau, The Rooms manusforfatter / hovedrolleinnehaver / regissør / produsent / skrulle.


TOMMY (JAMES FRANCO) OG GREG (DAVE FRANCO) VIL BLI FILMSTJERNER, MEN DET ENDER IKKE HEEEELT SOM DE HÅPER (A24/WARNER BROS.)

Med på laget er også James’ lillebror Dave Franco, Zac Efron, Josh Hutcherson (Peeta i The Hunger Games), Megan Mullaly (Will & Grace) og bestekompisen Seth Rogen. Sistnevnte er også med som produsent.
Men, klarer Hollywoods morogutter å gjøre en kvalitetsfilm av Tommy Wiseaus mesterflopp?
James Franco har virkelig gjort hjemmeleksen sin. Han presterer å kopiere Tommy Wiseaus absurde vesen så nøyaktig at det nesten er skremmende. Alt sitter som det skal; det mørke og lange håret, det vampyr-aktige blikket og den plastikk-lignende kvaliteten på huden som topper det hele.
På siden gjør broren Dave en litt mindre minneverdig opptreden som Greg «Mark» Sestero. Rogen står heller ikke særlig ut i sin rolle som regissør-vikaren Sandy Schklair, hvor han egentlig bare ender opp med å stå på siden og forklare hvorfor det vi ser fra The Room egentlig er morsomt («hvorfor er han så rar og hvorfor sier han sånt» osv).
Rogen fungerer som et laughing track på en sitcom – man trenger ham egentlig ikke om humoren faktisk er der allerede – og det er den.
Heldigvis er det verken Dave eller Seth man er her for å se – James sin Tommy holder skuespill-nivået oppe, med god hjelp fra de tre beltene han går med samtidig.

Saken fortsetter under


FRANCO TRENGER IKKE Å STJELE RAMPELYSET FRA SINE MEDSTJERNER – VI GIR DET TIL HAM MED GLEDE (A24/WARNER BROS.)

Det hele er en bisarr opplevelse, en underholdende en og vel så det. Men, filmen mister en del når sjokket over hvor bra Franco gjør det som Tommy går over, og ting får tid til å sette seg skikkelig,
Selv om The Disaster Artist-filmen setter sitt eget mål i å dokumentere et av de mest fascinerende fenomen i filmhistorien, nemlig produksjonen av The Room, så blir det fort klart at Franco-brødrene og resten av teamet har tatt seg visse friheter når det gjelder historien.
Enkelte ting blir skrevet om for at historien mellom filmskaperen Tommy som møter skuespillerspiren Greg skal passe bedre som en Hollywood-film, noe som er forståelig i og med at originalhistorien ikke er like enkel å selge som en underholdningsopplevelse på knappe 103 minutter.
Mye av verdien i The Disaster Artist ligger i de små detaljene, som Francos imitasjon av Tommy Wiseaus fakter, og alle faktaene som at Tommy faktisk spesifiserte at den likbleike stumpen hans måtte være på skjermen for at The Room skulle selge. Når filmen da viser seg villig til å pynte på sannheten for egen underholdningsverdi, stilles det også spørsmål ved resten av filmen og den mister en del av sin helt nødvendige troverdighet.
Enkelte scener er dessuten fysiskt ukomfortable å se på. Scenene når Tommy Wiseau og Juliette Danielle skal filme sexscener, og man får se hvor ekkelt det hele egentlig er.
Et spørsmål mange stiller seg etter å ha sett The Room er om Tommy Wiseau er ved sine fulle fem, og når man ser på enkelte av tingene den engasjerte filmskaperen tar for seg under produksjonen av filmen sin blir spørsmålet enda mer relevant.

Noen ganger får man inntrykket av at det man ser på faktisk bare er en mentalt forvirret mann med midler til å få andre til å følge med på visjonen sin – og når man står på siden og ler føles det til tider ugreit. Dog blir dette bare spekulasjon, og sett bort ifra at fyren er svært merkelig er det ikke særlig annet som støtter denne teorien. 
Men, om man legger akkurat disse tingene til side, er det svært mye bra å hente her. 
Franco og Rogen har med seg et stjerneteam og utnytter dem til det fulle. Om man ser bort fra Dave Francos bidrag, er resten av castingjobben nydelig. Vi setter spesielt stor pris på Superstores Lauren Ash sin cameo som blomsterdamen («oh hi Johnny I did not know it was you»), som muligens er den beste avgjørelsen som har blitt tatt angående castingen, sett bortifra James Franco selv.
The Disaster Artist har to sterke kvaliteter, og hvilken man setter pris på kommer an på hvilket forhold man har til originalmaterialet.
De som ikke har kjennskap til hvordan The Room ble laget og ikke har lest seg gjennom trivia-delen på IMDb et titalls ganger vil mest sannsynlig la seg fascinere av historien om et av Hollywood-historiens største produksjonshelveter.
Den største gaven er dog, logisk nok, for kjernefansen.
Menneskene som har sett The Room, spredt filmens budskap og blitt en del av Wiseaus disipler vil sette pris på det harde arbeidet som er lagt inn i å imitere scenene fra originalfilmen, i å kopiere sett, kostymer, samt få rett timing og trykk på hver eneste replikk. Det er her filmen virkelig får briljere.

The Disaster Artist er en av de siste filmene som kommer ut i 2017 og markerer en sterk slutt på et særdeles sterkt filmår. Franco imponerer i det som er en av hans sterkeste roller på lenge, og det er gøy å se at han virkelig brenner for materialet. Det er tydelig at han elsker å få ta en del av The Rooms filmhistorie – og man burde ikke egentlig få en filmversjon av denne boken på noen annen måte.
James Francos forsøk på «Oh hi Mark» får bare high marks hos oss. 

Se også: James Franco som hissig homseporno-produsent