Anmeldelse: Netflix’ The King er ikke helt konge

17. okt 2019 kl. 01:08

Timothée Chalamet som King Henry V (Netflix)

Timothée Chalamet med bollesveis!

OPPDATERT: Netflix slipper The King 1. november.

Da Timothée Chalamets nye Netflix-film The King ble vist for pressen under London Film Festival, klokken 8:30 en torsdag morgen, var det mange tunge øyelokk i salen. Publikum kviknet dog fort til så fort Robert Pattinson kom på skjermen.

Den neste Batman spiller britiske Henry Vs nemesis, the Duaphine; altså arvingen til den franske tronen. Sekundet R-Patz åpner munnen og avslører en karikert parodi av en fransk aksent, rumlet en god latter gjennom forsamlingen av bransjefolk.

Latteren var ikke nødvendigvis fordi aksenten var dårlig, men fordi publikum endelig fikk et avbrekk fra australske David Michôds selvhøytidelige og til dels kjedelige Shakespeare-tolkning.

The King er basert på flere av William Shakespeares stykker om Henry V av England.

Robert Pattinson som The Dauphin (Netflix)

Henry blir i denne filmen spilt av hele internettets favorittgutt Timothée Chalamet.

Før han blir Henry V, går han under navnet Hal og er en rebelsk prins og motvillig arving til den engelske tronen. Han har vendt ryggen til sitt kongelig liv og lever blant folket. Men når hans tyranniske far dør, blir han kronet til kong Henry V og tvunget til å omfavne livet han tidligere hadde prøvd å rømme fra.

Nå må den unge kongen navigere seg gjennom all kaos og krig som faren hans etterlot seg. Han må også revurdere de emosjonelle strengene til sitt tidligere liv. Deriblant hans forhold til sin nærmeste venn og mentor, den aldrende alkoholiserte ridderen John Falstaff (Joel Edgerton).

Det er flere ting som funker med filmen, deriblant de majestetiske kampscenene.

Game of Thrones (HBO) The King (Netflix)

Her har David Michôd effektivt klart å kapitalisere på Game of Thrones-tomrommet, og sender hundrevis av statister i rustning over store, gjørmete landområder. Dette ser ikke bare skikkelig fett ut, det er også ekstremt underholdende og gripende nok til å gi deg litt svette håndflater og økt puls. Disse scenene oppleves dog best på en stor skjerm. Noe som er synd med tanke på at dette er en Netflix-film.

Timothée Chalamet er heller ikke dårlig. Så fort du kommer deg over sjokket av den britiske aksenten og bollesveisen, leverer han, ikke uforventet, en veldig god tolkning av Hal/Henry. Vi får for først gang se en Timothée som er autoritær, bestemt og uredd, ikke bare en forvirret, sjarmerende ingénue.

Timmys konge blir dog til dels formørket av noen av de andre ungguttene på settet som faktisk er britiske. Deriblant Tom Glynn-Carney, som får en brøkdel av skjermtiden han fortjener. Men det er tydelig at unge Timothée Chalamet har hatt skikkelig, skikkelig lyst på denne rollen.

Han er en teatergutt fra New York som utvilsomt har sitert endeløse Shakespeare-monologer tidligere. I The King ser man at han iherdig prøver å sikre seg enda en Oscar-nominasjon, etter at han tapte til Gary Oldmann i 2017. Han retter opp sin hengslete kropp og fyller opp rustningen så godt han kan.

Men det er ikke Timothées skyld at han ikke helt får det til. Det er filmens skyld.

Tim (Netfliix)

Forandringen fra den rebelske, dameelskende, slabbedasken Hal til den kronede kongen Henry skjer så fort at man ikke rekker å nyte den turbulente overgangen til en gutt som blir tvunget til å vokse opp. I den ene scenen ruller han rundt i skittene laken med en vakker dame. I det neste leder han en hær på tusen mann inn i Frankrike. Man klarer ikke helt å forstå hvor den nye selvsikkerheten kommer fra.

Denne forhastningen er heller ikke filmens eneste problem. Under Shakespearsk språk og en rollebesetning som er veldig pen å se på, er det lite som skiller denne filmen fra andre periodedramaer. Det er ingen forsøk på å fortelle historien på noen annen måte enn den er blitt fortalt hundrevis av ganger tidligere.

Game of Thrones-samtalen filmen tydelig forsøker å kapitalisere på er begrenset til de nevnte kampscenene, når resten av filmen byr på politisk dialog som er vanskelig å følge med på med mindre du har undertekster. Likevel hjelper Timothées utvilsomme tilstedeværelse å engasjere publikum i maktkampen mellom England og Frankrike, tross det noen ganger kan føles som en historietime.

Det er trolig derfor salen brøt ut i latter da Robert Pattinson åpnet munnen.

R-Patz (Netflix)

Hans talent som skuespiller blir aldri stilt spørsmål ved i rollen som The Dauphine, og tross en underlig fransk aksent, ser han ut som den eneste i filmen som faktisk har det gøy. Hans karakter har allerede mer komisk frihet enn de andre, men hans trygghet i en blonde parykk og klumpete rustning er nok til å skille han ut som et av filmens høydepunkt.

Johnny Depp og Vanessa Paradis’ datter Lily-Rose Depp ble sammen med Timothée Chalamet irl under innspillingen av filmen (Netflix)

Timmy & co tar historien de forteller altfor seriøst, og forsøker å gjøre denne filmen til noe mer enn hva den egentlig er; enda en dyr Netflix-film som er lett å glemme.

Og helt til slutt; til dem som lurer hvorfor denne anmeldelsen ikke nevner Timothées kjæreste og medskuespiller Lily-Rose Depp før nå. Det er fordi den franske modellen og it-jenta kun er på skjermen i drøye tre minutter. Til tross for at rollen er av historisk tyngde, tilføyer den lite til The King. Ikke hold pusten.

(Spesifikasjon: Svakt terningkast 4.)

The King vises nå på utvalgte kinoer. Netflix har ennå ikke røpet datoen for streaming-slippet. Se traileren her. (OPPDATERT: Netflix slipper filmen 1. november.)

Se også: Marriage Story er altfor bra for Netflix