2022 er virkelig året til Jonas Benyoub 🔥
Først fikk han æren av å være den eneste [rappende] gjesten på det nye Karpe-albumet.
Nå følger han opp med det fremragende debutalbumet ZeroLove.
Det har gått en dekade siden 730.no først skrev om den da 17 år unge Ellingsrud-artisten Jonas Benyoub.
Siden den gang har han servert bangers som «Youm Wara Youm» (2017), «Alé Alé» med Britz (2019) og ikke minst «Er du dum?» med Oscar Blesson (2021).
730.no møter en spent og gira Shablo hos hans nye plateselskap Warner Music like før albumslippet.
Vi prater selvsagt om ferske ZeroLove, men også Karpe-samarbeidet «BARAF/FAIRUZ», konsert-planer og hvordan veien til å bli omtalt som en av Norges beste rappere har vært.
Nyt de åtte sporene mens du leser intervjuet nedenfor <3
Hvordan går det om dagen? Det er mye som skjer rundt deg nå, Jonas?
– Det går bra! Ting er jo i farta nå, med musikkvideo-filming og masse shoots og jobbing i forbindelse med albumet.
– Ellers går det fint, mye jobb, men det er sånn jeg vil at det skal være!
Første låt ut fra ZeroLove var «Roser på graven». Hvordan har responsen vært?
– Det har vært fin respons, bedre enn andre låter jeg har sluppet alene på lenge. Jeg føler at «Roser» er en «vokselåt» som må marineres litt i hodet ditt. Det har vært mer steady og autentiske streams, har fått mange fine meldinger.
– Jeg henger meg ikke så mye opp i tall, jeg føler at jeg blir litt skada av det hvis jeg skal tenke for mye på «I dag streama den det, i går enda mer».
Det er forståelig! Men du har jo også vært i gamet lenge?
– Ja, det er sant! For meg er det viktigere å bare være konsistent med slipp.
– Jeg tror folk vil forstå mer hvem jeg er med det visuelle jeg kommer med, og det vil gi litt mer mening så folk kanskje blir litt mer kjent med hvem Jonas er, enn hvis man bare hører musikken uten å vite hvem som står bak.
– Så jeg jobber litt mer med det nå.
Det er fint, da blir det jo enda mer personlig. Apropos personlig, er «Roser på graven» inspirert av deg selv eller noen i livet ditt?
– Jeg vil ikke nødvendigvis si at jeg snakker om meg selv, men i hvert fall om stedet jeg har vokst opp, Groruddalen.
– Det er veldig lett for gode, talentfulle mennesker som kanskje søker en jobb, og ikke får den, å heller gi opp og gå inn i et kriminelt nettverk. Hvor man kan bli sett, og dermed føle på tilhørighet.
– Man blir fort mer opphengt i det materialistiske og kjappe penger, og det er en lett boble å falle i hvis man har hatt litt uflaks på vanlige, gode fronter.
– «Roser på graven» handler først og fremst om at vi er dårlige på å være der for hverandre når vi trenger hverandre mest. Det er først når noen er borte at du kommer med blomster på graven.
– Men jeg har lyst på suppe nå når jeg er syk. Vær her for meg nå liksom, det er nå jeg trenger deg.
Det er jo veldig sant! Bra tenkt, Jonas.
– Det høres ut som jeg er skikkelig trist og full av budskap, men ja jeg tenker mye!
27-åringen forteller 730.no at han er svært fornøyd med debutalbumet ZeroLove.
– Det er jo mitt første album, så jeg har litt sommerfugler i magen.
– Jeg er veldig fornøyd med teamets arbeid, og produsentene [STATE, PVCIFY og danske T&O] har gjort en solid jobb. Selve verket er jeg veldig stolt av. Der føler jeg vi har gjort alt vi kan for å please lytterne.
– Jeg går inn med litt lave skuldre, jeg er chill og happy med det vi har gjort. Det blir gøy å se hvordan folk tolker det og tar det imot.
Er det en rød tråd for utgivelsen?
– Albumet heter jo ZeroLove, og selv om albumet heter «Ingen kjærlighet», så er egentlig albumet et rop om kjærlighet.
– Som du sa selv tenker jeg veldig mye, så det er et veldig tenkende album, men i forskjellige sounds. Du finner en partylåt der, du finner en låt hvor du bare vil sitte på bussen og titte ut av vinduet, du finner en låt for en svett nattklubb som ingen får komme inn på.
– Jeg har tilpasset meg alle, så alle kan plukke ut noe de liker. Jeg tror alle finner en favorittlåt på albumet.
– Albumet har allsidighet, bredde, fete låter, glede og tårer, fest og sorg.
Mange kjenner også Jonas Benyoub for versene han legger på andres låter. Selv ser han på musikkbransjen som en slags fotballbane.
På ZeroLove er det ingen features, og Jonas vil vise at han står stødig på egne ben.
– Den ene låta på skiva heter «Maradona», og der snakker jeg om at jeg har vært flink til å være med på trening på fotballbanen for alle andre. Jeg kaller musikkbransjen for en fotballbane da jeg har vært der og backet mange.
– Stor shoutout til Karpe som tok med meg med på det prosjektet, men jeg føler at bortsett fra dem, så har det vært veldig få som har strukket ut hånda til meg.
– Så det ble naturlig for meg nå at jeg ikke trenger noen andre på skiva enn meg selv. Det er en statement i seg selv at jeg kun skal være alene på albumet.
Er du noen gang usikker på hva fansen kommer til å tenke når du slipper en låt? At det for eksempel ikke lyder «typisk Jonas Benyoub»?
– Det var veldig bra spørsmål ass. Jeg vet ikke helt hva som er typisk Jonas. Jeg har ikke fått en bekreftelse på hva folk klikker mest på. Og så har jeg ikke vært flink nok til å holde en rød tråd på ett sound hele tiden.
– Men jeg føler at jeg begynner litt på med nå, og jeg tror min nisje er å bruke ord fra kulturer og språk som ikke nødvendigvis bare er norsk.
– Hvis folk liker det som er på albumet nå, blir jeg enda mer sikker på at den visjonen jeg har nå er veien å gå.
Men til tross for stort musikalsk og språklig mangfold er det ikke alle sjangre og uttrykk som passer Jonas Benyoub.
– Jeg har i hvert fall funnet ut at rølpemusikk og afterski-vibes ikke er helt min greie, haha.
Ikke afterski, men definitivt festvennlig:
Mange mener at verset ditt var høydepunktet på Karpe-samarbeidet «BARAF/FAIRUZ». Hvordan føles det?
– Veldig beæret over det! Det er klart man blir skikkelig smigra av å høre sånt.
– Selv er jeg ganske fornøyd med det verset, så jeg skjønner litt hva folk mener faktisk, uten å virke for cocky. Jeg synes de ga meg en god og fin plass på låta til å skinne på min måte, så det er klart jeg føler meg veldig stolt, glad og takknemlig!
Hvordan var det å være en del av det store prosjektet til noen du har sett opp til?
– I starten var det litt surrealistisk, følte meg litt som en fanboy. Plutselig er man der og skal rappe med de du har sett opp til hele livet. Men da jeg begynte å bli litt trygg der, begynte jeg å heve kassa litt og eie rommet litt mer. Det var liksom ikke noe tid for å være usikker.
– De er jo veldig smarte businessmenn i tillegg. De inviterer meg jo ikke opp dit bare for å være hyggelig.
– Jeg føler ikke at jeg har landet helt fra det ennå. Sykt å være med på ass, de er jo helt gærne i huet, de er next level ass.
Var det utfordrende å jobbe med Karpe?
– Altså, det var ikke utfordrende å jobbe med dem som personer, absolutt ikke noe press der ass. Det var liksom bare «Her skal vi bare chillern, slappe av, kjøkkenet er ditt, huset er ditt, kos deg, vi skal bare ha det gøy. Om vi lander på noe, så lander vi på noe». Jeg vil si at det var minimalt med utfordringer fra pressets side.
– Utfordringen var vel mest med meg selv da jeg ville gjøre det best mulig, og Karpe pusha meg til å skrive på nytt første gang.
– Tror vi var innom fem forskjellige vers på samme låt før vi landet det femte verset. Det var ganske sprøtt for meg, men de lærte meg mye om tålmodighet, det å jobbe med verset sitt og ikke bare si seg fornøyd etter første gang. Så jeg tok med meg mye lærdom fra det.
Suksessen din kom ikke over natta. Hvordan har veien hit vært?
– Kronglete. Det har vært mange vegger. Jeg husker ikke helt om det var Chirag som sa det, at man møter på mange vegger i livet, men at de som regel bare er tynne papirvegger.
– Noen vegger er selvfølgelig tunge betongvegger, men jeg føler at det er riktig at det først skjer nå og ikke for fire år siden. Jeg måtte gå gjennom de trinnene for å kunne si det jeg vil si nå. Hvis dette hadde skjedd for ti år siden, hadde jeg ikke hatt nok fundament på det huset jeg bygger til å fortelle det jeg ønsker å si.
– Men nå som jeg har vært her så lenge, fått mye nei og likevel ikke falt av og fortsetter, tenker jo folk «shit han er her ennå jo». Da vil jo folk heie på en når man bare fortsetter å levere.
– Nesten som «haren og skilpadden» hvor alle tror haren skal vinne fordi han er så rask, men det er skilpadden som vinner in the end. Så det er viktig for meg at veien har vært så slow and steady med mye vegger å møte på og mye jeg måtte lære.
Throwback til X Factor 2009 da unge Jonas Benyoub sang «Billionaire» av Bruno Mars og Travis McCoy:
Tror du Jonas Benyoub (15) som var med i X Factor hadde sett for seg karrieren du har i dag?
– Haha nei, tror ikke det. Da sang jeg mye mer og var veldig på synging. Da jeg røyk ut av X Factor og ble 16-17 år ville jeg være litt kulere og mer «ungdom».
– Jeg begynte å rappe litt «yo-yo» med Don Martin, men skjønte til slutt at jeg også liker synging. Jeg fant da en mellomting med melodiøs rap, og det er der jeg liker å være.
– Så nok aldri for meg dette, det eneste jeg vet er at jeg vil mye lenger!
Vi skrev om deg da du som 17-åring slapp «Kall meg Bjørndalen». Husker du hvordan det var å slippe låt da versus nå?
– Sant det, det var dere som skrev om det! Shit var det 2012? Shit det var lenge siden ass.
– Da var det på en måte mer en hobby. Jeg visste hva jeg ville, men jeg hadde ikke midler, erfaring eller talent nok den tiden. Det tar jo tid å bygge et hus ordentlig, med mindre du bare vil sette opp et telt skjønner du? Jeg vil jo lage et bra hus.
– Jeg husker at jeg var jæævlig stolt av «Kall meg Bjørndalen» på den tiden, men ler litt av den nå.
– Nå må man kanskje tenke litt mer gjennom hva man slipper, for nå er det ikke bare sangen som snakker. Nå er det snakk om brandingen. Du kan bli en kjent artist ved å ha tulla på reality-TV, og brått har du en nummer 1-hit i Norge.
– Vi lever i en slags trollverden hvor folk kan blowe opp på Tiktok, og det er så mye rart som kan plutselig få deg til å bli en stor artist. Det trenger nødvendigvis ikke være at du legger sjelen i musikken lenger.
– Det er en helt annen tid, men jeg har prøvd å bruke det til min fordel og finne ut av hva min greie er. Det jobber jeg fortsatt med.
Hva tenker du er særegent ved din musikk sammenlignet med andre norske rappere?
– Jeg føler at mitt ess i ermet er at jeg både kan synge og rappe. De fleste i Norge kan enten synge eller rappe, og de har med seg en sanger på refrenget. Mens jeg kan gjeste min egen låt, jeg trenger ikke en feature-artist på verket mitt.
– Det mest særegne med musikken er at jeg prøver å dra inn kulturen jeg er fra og inspireres av arabiske ting, og prøver å merge ting. Norsk nå er så mye, hele verdens befolkning er i Norge på en måte.
– Norge er så fargerikt, og det særegne med musikken min er at musikken min er fargerik.
Godt svar!
– Jeg føler dette blir et skikkelig filmatisk intervju det her.
Hvilke norske artister synes du er undervurdert?
– Eddy og Zino for meg er litt undervurdert, og jeg kjenner gutta veldig godt. Jeg kjenner meg veldig igjen i dem. Jeg hadde god musikk, men hva skjedde med resten av pakken rundt? Hvorfor skal hele Norge ta på seg en fotballdrakt med navnet mitt på og heie på meg når det er noe mer enn bare sangen?
– Så hvis de finner den branding-greia si med hvem de er, de er jo tvillinger i tillegg, så de kan spille på det. Da tror jeg at de kommer til å ta over stort, for de er noen av de aller beste på melodier synes jeg.
– MG, Afwene og Hiwá er andre artister som er underrata. Det er mange gode, fine spillere som kommer oppover nå, og jeg håper det kommer flere jenterappere. I Frankrike er det mange jenterappere som bæsjer på gutterapperne, så det hadde vært dritgøy å se flere jenter. Norge henger litt bak.
Apropos jenter… Får du mange DMs om dagen?
– Det begynner å poppe litt, det er litt gøy. Men ja jeg jakter fortsatt på wifey ass, men jeg stresser ikke. Det kommer når det kommer.
Så ingen wifey nå, altså!
– Jeg tror når man hører skiva så skjønner man at jeg ikke har det, men at man kanskje hadde en og fakka litt opp. Men nei, akkurat nå har jeg ikke det.
Hva er ditt beste minne fra en konsert du har hatt?
– Vanskelig spørsmål ass, hmm. Beste konserten hvor jeg har spilt alene var kanskje Parkteatret. Da spilte jeg før Asme og A36 . Jeg følte jeg drepte scenen, før de kom på scenen så det var utrolig gøy.
– Ellers varmet jeg opp i Spektrum for Unge Ferrari og Arif, og det er et stort minne å spille foran så mange.
– Men det aller største var da jeg spilte på en festival i Casablanca som heter Boulevard Festival og spilte foran 50 000 mennesker. Jeg sang jo på norsk, og de bæda. Så det må være mitt favorittminne, i hvert fall når det var i hjembyen til bestemor, så det var sterkt. Kanskje konsertene i sommer blir mine nye favoritter, men vi får se.
Har du noen skandinaviske favorittartister, eller noen du ønsker å samarbeide med?
– Jeg er veldig glad i Yasin Byn fra Sverige, det hadde vært veldig gøy å jobbe med han i fremtiden. Jeg liker poesien han bruker i tekstene sine, og kjenner meg veldig igjen i måten han skriver på.
– Ellers syntes jeg Ricky Rich fra Sverige er veldig melodisk og fet. I Danmark så må jeg vel si Gilli, men fakker også ekstremt med Tkay, en ung artist som er på vei oppover.
– Meg, Yasin og Gilli på en låt hadde vært sinnssykt. Ellers vil jeg heller ut av Skandinavia og jobbe med PNL i Frankrike, Burna Boy i Nigeria, Bad Bunny i Latin-Amerika og ikke minst Drake.
– Hvis jeg bare kan velge min neste feature hadde det vært Rosalía, en syk miks.
Bortsett fra Karpe, har du fått klapp på skulderen fra noen du ser opp til?
– En av mine store inspirasjonskilder er Stromae fra Belgia, og om jeg noen gang får cred av han så begynner man å nærme seg hvor man vil være.
– Men store artister i Marokko, ElGrandeToto, Small X… De har opp mot en million følgere i Marokko, og de er gode venner som backer meg godt.
Hvordan kom du i kontakt med dem?
– Jeg inviterte dem til Norge for noen år tilbake. Vi skulle ha en konsert i Oslo som het «Not in my name» som handlet om at selv om vi er fra de landene som mange ser på som «terror-land», så representerer ikke det oss.
– Jeg kjente jo ikke dem først, men så lagde vi en sang sammen, filmet musikkvideo og spilte konsert mens de var her. Jeg dro tilbake til Marokko sommeren etter, og vi har holdt vennskapet tett.
– Målet mitt er egentlig å komme meg ut av Norge med norsk musikk i verden. Jeg vil vise sonisk at det går an å synge på norsk ved siden av fransk uten at det høres dårlig ut.
Det kan du nok klare!
– Jeg håper det. Du er bra motivator! Men ja, det er det som er målet. Ellers får jeg mye backing av Arif, Unge Ferrari har også tatt meg med på sine prosjekter som låtskriver. Og Madcon, føler at alle de største i Norge har gitt meg handshaken, på en måte.
Siste spørsmål: Nå er det endelig snart sommer. Har du noen konsertplaner?
– Ja, det har jeg! Jeg skal spille en del med Karpe i år, og det kommer til å bli mye spennende gjennom hele sommeren. Jeg er også booket til Kadetten, det blir veldig gøy å opptre på en festival helt alene.
Det er jo perfekt, da får du jo spilt med Yasin og!
–Ja faen, det er der jeg må linke opp med han vet du. Der er du god!
Selv takk, og takk for praten!
