Jeg kommer vandrende inn på Grand Hotel som et vått menneske (det pøsregner i Oslo), med Elly fra La Roux i hodetelefonene, og med Elly-møte på agendaen. Hvis du tror du ikke har hørt La Roux, kan det lett være du tar feil; Den britiske duoen og deres electropop spilles ofte på norsk radio og på byen, og da jeg sjekket den norske iTunes-listen, var singlene «In for the Kill» og «Bulletproof» i topp 20. Jolly good.

Mens jeg drypper ser jeg at Nina fra Universal vinker til meg, og da jeg går bort til resten av journalistene som sitter og venter, får jeg vite at intervjuet er forsinket. Helt greit. Da rekker å tørke meg litt. Men det er trist det er så kaldt inne på Grand Hotel, noe som skuffer siden det liksom er Grand Hotel.

Uansett: Plutselig er det min tur, og jeg treffer Elly som sitter på en vintage sofa i et vintage rom som hennes vintage, funky stil passer rett inn i. Hun rører i en kopp te, og hoster og smiler (samtidig) når hun reiser seg og hilser.

Chioma: Heisann, gratulerer med suksessen. Albumet La Roux gikk inn på 2. plass i England, som er stort. Hvordan føles det?

Elly: Haha, det hadde vært bedre hvis det var nummer 1, men det var bra. Stakkars Michael Jackson som døde (da vi slapp albumet), som på en måte forandret ting. Men vi er veldig glade over det som skjer i England. Det går veldig bra ellers også, vi er veldig glade nå om dagen.

Ble du overrasket over at så mange kjøpte platen da den kom ut?

– Jeg vil ikke si at jeg var i sjokk, men jeg det er litt rart. Det er vanskelig å forklare uten å være A) veldig kjedelig B) arrogant. Greia med denne bransjen er at du vet på en måte hvordan ting skal gå før det skjer. Du har labelfolk rundt deg og management som forklarer hvordan ting fungerer, og de har evnen til å forutsi – måneder i forveien – hvordan ting kommer til å fungere. Jeg tror tiden du er overrasket er når du blir signert, det er den virkelige spennende biten. Du tenker «wow, dette kommer virkelig til å skje». Resten tar du på en måte som det kommer. Det er fortsatt noen spennende øyeblikk og perioder der du virkelig blir overrasket, som da singelen «In for the Kill» begynte å klatre på listene. Det var skikkelig kult. Noen ganger innser du ikke at ting skjer fordi du er så opptatt, og du setter ikke pris på det før senere. Det er litt rart.

(Fortsetter nedenfor.)

Hvem er den første du ringte da du ble signert?

– Det husker jeg virkelig ikke. Det virker som det er veldig lenge siden, men det har bare gått to år. Jeg var sammen med (La Roux-halvdelen) Ben Langmaid hele tiden og det var alltid oss to tutrende rundt omkring. Da jeg ikke hadde sett vennene mine på en stund, fordi jeg spilte inn sanger med Ben, fortalte jeg at jeg hadde blitt signert. Jeg husker det vagt. Det var spennende nok å bli ringt opp av Island Records og ha møter med labelfolk. Det var ikke det å bli signert, men at folk var villige til å snakke til oss om musikken vår. Endelig.

Her kommer et spørsmål du kanskje hører ofte, men hvorfor navnet La Roux?

– Jeg ga meg selv en uke til å tenke, og sa til Ben at jeg kom til å velge et navn, noe han mente var lurt fordi han selv ikke er så flink med sånne ting, og fordi det kom til å være jeg som står i fokus, så jeg måtte være komfortabel med navnet. Jeg ga meg selv en uke slik at det ikke skulle ta for lang tid, ellers hadde jeg holdt på i evigheter. Jeg visste at hva enn jeg valgte i løpet av den uka kom til å bli navnet mitt, men jeg kunne ikke finne noe. Da jeg var hos en venn, som gjorde alt artworket til albumet, fortalte jeg at jeg klødde meg i hodet og prøvde å finne et navn. «Kanskje dette vil hjelpe. Jeg fant tilfeldigvis denne boken i en søppelkasse utenfor huset mitt, ta en titt.» Det første ordet på den første siden jeg så på var La Roux. Det er rart, for det eneste jeg visste på forhånd var at jeg ville at navnet skulle være litt fransk og representere mitt røde hår. Og det var det. Rart, men perfekt.

Uttaler folk ofte gruppenavnet feil? Hva er den verste måten noen har sagt navnet på?

– La Rox! Det er det verste. Og La Rouge. Det er litt morsomt da. Jeg pleier å la folk fortsette å si det feil fordi jeg synes det er gøy.

Er partneren din Ben sjenert?

– Nei, det er han faktisk ikke. Men det er mer praktisk med meg alene. Vi spiller begge instrumenter godt, men ingen av oss vil kalle oss selv livemusikere, og jeg spiller ikke instrumenter på scenen og ikke han heller. Så uten instrumenter hadde det bare sett rart ut, derfor er ikke han med under konserter. Når det gjelder intervjuer er det også mer praktisk i og med at sangene handler om mitt liv, selv om vi har skrevet dem sammen. Det er litt merkelig, for dette er en duo og et soloprosjekt samtidig. Da vi skrev albumet var det et soloprosjekt, men det ble til et band. Jeg ville inkludere Ben mer siden vi arbeidet som en gruppe.

(Fortsetter nedenfor.)

Du er 21 år gammel. Hva er ditt første musikalske minne og hvilke artister forelsket du deg i?

– Michael Jackson, selvfølgelig, og Gerry Rafferty, bare fordi mamma pleide å høre på ham i bilen hele tiden. Annie Lennox, The Rythmics, Motown, Chuck Berry, det er mine tidligste musikalske minner.

Inspirerte de hårfrisyren din, eller kom den av seg selv?

– Av seg selv, egentlig. Noen sa jeg burde klippe meg kort, for jeg hadde veldig langt hår. Jeg lignet på Joni Mitchell. Jeg ble lei håret og det var skikkelig slitt i tuppene, for jeg klippet meg aldri. Jeg hatet å ordne håret mitt og jeg hatet at andre tok på håret mitt, så jeg klippet meg selv. Til hit (peker litt over skulderen). Men så ville jeg ikke ha en bob (bolleklipp). Jeg hadde det da jeg var 8 år og ville ikke ha det igjen. Jeg har alltid hatt lyst på kort hår, men har aldri hatt nok mot til å klippe det, så jeg gjorde det i stadier. En dag kommenterte søsteren min sveisen min og sa at jeg så ut som en idiot, og det likte jeg. Jo mer folk misliker noe jeg gjør, jo større tendens har jeg til å gjøre det. Jeg har alltid hatt lyst på en guttete hårfrisyre, jeg har alltid vært litt guttejente, så det bare skjedde.

Stilen din generelt er ganske unik. Forandrer du ofte på den?

– Ikke noe særlig. Jeg har på mer avslappende klær hjemme, og åtte lag med klær når jeg er ute, med forskjellig mønster, eller slik som jeg er kledd nå.

Er du opptatt av mote? Har du noen favorittdesignere?

– Nei, jeg vil ikke si at jeg er interessert i mote, hvis du skjønner hva jeg mener. Det er noen designere jeg virkelig liker. Jeg liker mye vintage, særlig fra Missoni, Lacroix… Jeg liker noe av det nye fra Balmain. Jeg liker så mye forskjellig, men det er selektivt og mesteparten er vintage.

Får du tilsendt mange ting? Er du på det nivået?

– Min erfaring er at det ikke er så lett å få tilsendt klær, iallefall ikke like lett som mange i bransjen skal ha det til. Folk låner deg alt, men må ha det tilbake etter en uke. Jeg synes designere er kule, det er jo business og ting koster å bli laget. Samtidig koster det sikkert bare noen kroner å lage plaggene, men de sier det koster så mye mer. Men jeg tror ikke at hvis du bruker noe som er fashion, så vil du automatisk få det… Hvor god PR er det? Jeg vet ikke, det avhenger vel av flere ting. Jeg kunne lett fått klær av et sportsmerke eller av en butikkjede, men jeg liker ikke slike butikker. Det er ubrukelig for meg, men det er fint å få ting til venner.

(Fortsetter nedenfor.)

Hvordan reagerer du på anmeldelser? Har du lest noe sårende?

– Jeg leser dem ikke på grunn av det. Det kommer alltid til en dårlig anmeldelse, om du har gjort en god jobb eller ikke. Det kommer alltid til å være noen som ikke liker det eller som synes du er irriterende. Det er naturlig. Jeg er egentlig ikke på internett og jeg leser ikke det pressen skriver om meg. Jeg tror det er en dårlig ide… Selv om det kan være bra, for man kan ta seg selv for høytidelig. Et par ganger har jeg lest ting om meg selv. Da «Bulletproof»-videoen kom så jeg den på YouTube. Idiotisk nok så jeg på ca. fem kommentarer. Fire positive og en forferdelig, og selvfølgelig tenker du kun på den forferdelige. Så det er ikke verdt det, det er sårende, derfor leser jeg det ikke.

Men «Bulletproof» ble nummer 1 i England, gjør ikke det at du føler deg ganske skuddsikker?

– Kanskje nå. Jeg føler meg mye mer komfortabel med meg selv enn jeg gjorde før. Jeg er mye mer selvsikker. Jeg pleide ikke å være det, men jeg tror det kommer med tiden og årene. Jeg tror man aldri blir helt skuddsikker… Eller, jeg tror det avhenger av holdningene dine. Hvis du føler deg skuddsikker, da er du vel det.

Sjekk bildene mine fra Dwele-konserten, bli venner med meg på Twitter og besøk min blogg. (730 er nå også på Twitter.) Si gjerne hva du synes nedenfor.