Hopp til hovedinnhold
(LAST FILM DISTRIBUTION)

DRYADS anmeldt av 730s praktikant Beatriz (17)

(LAST FILM DISTRIBUTION)

I dag (fredag) har den norske musikkfilmen DRYADS – Girls don’t cry  premiere.

For å sjekke om filmen treffer unge seere sendte vi 730s 17 år gamle praktikant Beatriz Neves for å anmelde.

Ungt, kreativt norsk musikkdrama på høyde med Hollywood
Lei av de samme, klassiske kjærlighetsfilmene?
DRYADS følger Hollywood-oppskriften, men på en ganske kreativ måte.
Regissør Sten Hellevig har fått med seg en fin knippe unge skuespillere: Anneli Aune, Svenske Alba August, danske Allan Hyde (Godric i True Blood), Vilde Zeiner (Reisen til julestjernen),Thea Sofie Loch Næss (Natt til 17.), med Iben Akerlie (Victoria) i spissen.
Samt Morten Abel og Jannike Kruse som foreldrene.
Hilde (Anneli Aune) har et helt rolig tenåringsliv, helt til bandet The Dryads bestemmer seg for å flytte inn i nabohuset. Fra og med den dagen blir Hildes hverdag til en berg- og dalbane. Ikke bare spionerer hun på bandet og tar snikbilder av dem, hun blir hun også etter hvert venner med frontfigur Henriette, spilt av Akerlie. Hilde prøver så hardt hun kan å integrere seg i bandmiljøet. Hun har fotosessions med The Dryads, og tar jobben seriøst. Det er også da hun lærer at det har sin pris å være kul…
«Aldri ta noe for gitt» er definitivt den norske filmens hovedbudskap. Dette vises spesielt mellom de ulike rollene Hilde må sjonglere mellom i filmen. Ikke bare er hun englebarnet til både faren og bestevenninna, hun er også kule Henriettes venn, og forventningene endres etter hvilken rolle hun opptrer i. Hilde fokuserer så mye på det nye forholdet med sin nye homie Henriette, at hun kan miste alle rundt seg.

Fortsetter under


IBEN AKA HENRIETTE (LAST FILM DISTRIBUTION)

Musikk står sentralt og alle sanger er originaltskrevet for filmen av Marius Christiansen og Thom Hell, tekstene av Iben Akerlie. (#Talent!)

Sangene gjøres som oftest «live» i filmen via bandet, noe som fungerer relativt bra.

Går man ikke dypt i filmens fortelling, kan DRYADS‘ tone tolkes som urealistisk.

Det er jo ikke hver dag et band flytter inn i nabohuset og du blir bestis med dem.

For ikke å snakke om troverdigheten på det som skjer videre.

Men tanken bak alle de små detaljene som skjer rundt hver eneste ting under filmen gjør at vi godtar det innen filmens univers.

DRYADS – Girls don’t cry har noe for «alle» aldersgrupper, men kommer naturlig nok til å tiltrekke seg mest ungdom.

Regissøren virker veldig opptatt av moderne symboler fra dagens sosiale medier som Snapchat, Instagram og YouTube.

Vi har sett sms-bobler poppe ut på skjermen i serier og filmer før, men Snapchat-linjeboksen og Insta-firkanten føles – kanskje litt – mer nyskapende.

Fortsetter under.


 

Apropos at tenåringer kan relatere til denne filmen: Hilde har Justin Bieber- og 1D-plakater, og ikke minst en JB-pappfigur på rommet sitt.

Hehe.

Så prøver hun å integrere seg i grunge-miljøet så hardt at hun river ned alle plakatene (OG RIVER AV JUSTINS HODE AV PAPPFIGUREN??), og erstatter dem med blant annet Nirvana-plakater.

Ærlig talt?

Haha.

Utenom musikken er det visuelle filmens sterkeste kort.

Vinklene følger Hildes perspektiv i denne reisen, som forsterker den hektiske følelsen. (Shoutout til fotografene!)

DRYADS er delt i kapitler, noe som får oss følge bedre med på handlingen.

Fortsetter under.


(LAST FILM DISTRIBUTION)

730s praktikant var garantert den yngste i salen under pressevisningen, og trolig den som også kan relaterte mest til filmen.

Det eneste vi egentlig har å sette fingeren på, er at historien i DRYADS burde blitt fortalt fortere. Men som en enkel, norsk musikkfilm er den super.

Terningkast 5

Se også: 730s intern på VG-lista (VIDEO)

Nyeste saker fra 730.no

Les mer