Hopp til hovedinnhold
Sondre Lerche går i dybden på sitt nye album - låt for låt.

– Den beste kjærlighetssangen jeg har skrevet til nå

I dag slapp Sondre Lerche sitt nye, fine album Please, som du kan høre på Spotify under. (Eller trykk her for å kjøpe det i iTunes, eller her for å spille av i WIMP.) 

Gullgutten har allerede fått mye ros for platen, med terningkast 5 i VG, Gaffa og Bergensavisen

Vi hadde en mistanke om at Sondre hadde litt på hjertet om låtene, og vel, det hadde han. Se hva Brooklyns mest kjente bergenser har å si om albumet under, låt for låt: 


«BAD LAW»

– Det er mest i lys av resten av PLEASE at dette er en bruddlåt. For meg beskriver verset paranoiaen en kan føle i immigration-køen som utlending på vei inn i USA. Selv nå som jeg har Green Card føler jeg meg som en kjeltring hver gang jeg står der og venter. Jeg føler at jeg har noe å skjule, jeg vet bare ikke hva. Du bare venter på at autoriteten skal avsløre deg. Denne følelsen skrev jeg rundt, om og om igjen, et års tid. Jeg hadde riffet, rytmen og akkordene, men jeg hadde ikke melodi. Så teksten brøytet seg omsider frem og satt premisset for melodien, for en gangs skyld. I andre verset er vi plutselig på vei fra en fengselsselle inn til en rettssal. Jeg så mange dokumentarer om folk som etter flere døgn med politiavhør tilstår drap de faktisk ikke har begått (Paradise Lost 1, 2 og 3, West Of Memphis og The Central Park 5, blant annet). Synes det er veldig sykt og spennende, det at man til slutt gir etter for presset og bare, «okei, det var meg, jeg gjorde det», og så hjelper politiet en uskyldig å få en oppdiktet historie til å virke plausibel. Det føltes som et scenario som kunne overføres til et forhold i trøbbel. Til slutt er det ingen som er sikker på hvem som faktisk har gjort hva.
«CRICKETS»
– Denne melodien lagde jeg rundt rytmen som hele denne låten kretser omkring. Syntes nesten alt ble tøft på det beatet. Dette er første gang jeg har greid å holde meg til samme fire akkorder, om og om igjen. Ville se hvor mye melodi og bevegelse jeg kunne få ut av det, uten at rytmen utviklet seg eller noe sœrlig annet skjedde. Dette er den gøyeste låten på platen. Jeg var så stolt i hele kroppen da Kato og jeg spilte denne inn rett før jul. Vi spilte alle instrument sjøl, og begynte for en gangs skyld med å spille inn alle vokal-delene. Jeg lagde alle melodiene i solen i bakgården i Brooklyn i bedre tider, og skrev teksten i mer turbulente tider på høsten, i et forsøk på å forstå hva i helvete som skjer, og se situasjonen fra alle mulige sunne og usunne sider.
Fortsetter under
 

«LEGENDS»
– Denne melodien tenkte jeg egentlig hadde passet bedre til en renskåret pop-artist, så jeg skrev først en mer funksjonell tekst, som jeg håpte kunne funke i den verdenen. Jeg hadde vel fått det for meg at jeg skulle skrive for andre. Men så greide jeg ikke å la teksten ligge, og begynte å skrive på den om og om igjen. Til slutt var den såpass personlig og cutting at det var umulig å se for meg at jeg skulle kunne overlate den til noen andre. Og så fikk jeg masse ideer om hvordan vi kunne spille den inn. Tribal-chic. Alle låtene som Kato Ådland har produsert på denne platen («Bad Law», «Crickets», «Legends» og «After The Exorcism») har kommet ut av veldig minimalistiske, tydelige soniske ideer og behov. Vi har jobbet sammen siden jeg var 16, så vi hadde ikke behov for å gjøre ting som minnet om alt vi har vœrt borti før. Vi ville ut i ukjent terreng og danse. Jeg filmet nettopp en video til denne i Brooklyn forrige uke med fire dansere som danser med meg. Trodde i det lengste at det kom til å bli flaut, men jeg tror det blir tøft.
«AT TIMES WE LIVE ALONE»
– Jeg sier sjeldent kjipe ting i affekt. Jeg trenger som regel tid til å forstå og absorbere informasjon, før jeg sier noe som helst. Versene her er skrevet i affekt, i første møte med alt jeg fryktet. Refrengene skrev jeg noen måneder senere, da alt hadde sunket inn, og en ny virkelighet har begynt å forme seg. Refrengmelodien er opprinnelig fra en forkastet låt som ikke kom med på Two Way Monologue for mange over 10 år siden. En liten melodilinje jeg aldri mistet troen på. Bass, trommer, gitar og vokal er spilt inn sammen, i et take, i et studio i rett opp i gaten fra leiligheten min i Williamsburg. Vi bare spilte den om og om igjen i mørket, som i en transe, til vi glemte hva vi gjorde, jeg glemte at jeg sang, og all jævelskapen bare slapp taket.
Fortsetter under 


«SENTIMENTALIST»
– Noen melodier er så naturlige at de kan vœre ekstra vanskelige å skrive tekst til. Alt blir bare trivielt og klønete i møte med melodien. Denne har jeg skrevet tekster til i over fire år, uten at det ble bra. Men jeg hadde så lyst å få den med på PLEASE at jeg spilte låten inn uten vokal, med bandet og produsent, min chilenske soniske bror Matias Tellez, bare for å legge ekstra press på meg selv. Og det ble så magisk, at teksten omsider skrev seg sjøl. Den er beisk, men jeg prøver å vœre like brutal med meg sjøl som med min motpart i sangen. Den måtte bli nådeløs. Det handler for meg om å ikke leve opp til egne idealer som man har pyntet seg med, til de ikke lenger har innhold. Og overraskelsen over å oppdage at ingen, verker meg selv eller andre, nødvendigvis alltid kan vœre slik man tror de er. Vi kan ikke love hverandre noe. Alle mine venner, og en del fremmede også, sier at de gråter til denne sangen. Det gjør den helt spesiell for meg.
«LUCIFER»
– Sånn reaggaton beat er faktisk veldig kult å spille på gitar, så jeg lagde mange slike låter en periode. Dette er den eneste som blir gitt ut, foreløpig. Skrev den egentlig for noen år siden, og jeg trodde derfor at den ikke ville passe inn med resten av PLEASE, men så føltes det plutselig riktig å ha med en siste forherligende, romantiserende hyllest til kjœrligheten. Tittelen antyder jo en viss dissonans, som jeg ikke nødvendigvis var helt bevisst på da jeg skrev den. Det er mye forutseende ting i tekstene som først har truffet meg i studio eller etterpå. Det er spooky. For meg handlet den mest om et ønske om å kunne skru av mine egne tanker, og vœre fri fra alle nevroser. Jeg tenkte «Lucifer» ville kunne skape litt lys på platen og feire alt det gode. Når jeg hører den nå er den egentlig den tristeste låten på hele albumet.

Fortsetter under Norges fineste fetter-duett 




«AFTER THE EXORCISM»
– Om man har sans for det dramatiske og teatralske kan en gjerne si at det å gi slipp på et menneske man har delt en veldig stor og viktig del av livet med, føles som en slags eksorsime. Kompet til denne låten spilte Kato, min trommis Dave og jeg inn en uke vi bare lekte oss og eksperimenterte i Ocean Sound Studio på Giske, sommeren for to år siden. Det tok meg nesten to år å finne karakteren som kunne fylle musikken, både lyrisk og performance-messig. Det føltes befriend å kunne overdrive dramaet, og få utløp for de mest teatralske faktene, det irrasjonelle og nesten såpete. Jeg tenkte på Bowie og Bryan Ferry, hemningsløse, sleipe herrer. Det var på tide å unne seg såpass.
«AT A LOSS FOR WORDS»
– Nok en låt som ble til på helt andre måter enn jeg er vant til. Jeg hadde denne synkende akkordrekken som jeg likte å spille i lang tid uten å få noe melodi ut av den. Så nærmet det seg en session med Dave og min bassist Chris Holm i Brooklyn, vi hadde sleepover hos meg en hel uke, og jeg ville spille inn noe som var helt ferskt som kunne bli gull eller bare tull. Så jeg nynnet frem en enkel melodi, en enkel tekst over akkordene mens jeg satt på sengen, som jeg pleier å gjøre. For meg handler det om å møte en annen midt i en veldig forvirrende, komplisert situasjon, og endelig gi seg hen til øyeblikket. Det er fucking awesome. Man vet plutselig mindre om fremtiden enn noen gang, men hele poenget er å for en jæla god damn gang ikke tenke fremover. Jeg visste at beaten måtte vœre slepen og ganske funky, men jeg hadde aldri trodd at jeg kunne lage en låt som ble så jæla sexy – hør på bass og trommer her! Hatten + buksen av for Dave og Chris på denne låten. Jeg blir amorøs av å høre de musisere sammen. De er mine brødre i både musikken og selve livet. Vi hadde drukket endel procecco i studio da det omsider bli tid for å spille inn vokalen på denne. Steve Marion fra Delicate Steve bidrar med fortryllende gitar-licks.
Fortsetter under 


«LUCKY GUY»
– Dette er den beste kjærlighetssangen jeg har skrevet til nå. Og jeg har faktisk skrevet ganske mange. Dette var enda en melodi som ikke kunne finne ordene før det var for seint. En siste hyllest til det som var. En diplomatisk, ydmyk låt som jeg vil hevde er en av historiens beste i sin sjanger.
«LOGGING OFF»
– Jeg turde endelig å gå i studio med låter som ikke alltid var helt gjennomkomponerte eller ferdige denne gangen. «Logging Off» hadde jeg ikke engang helt forstått hva handlet om før jeg sto alene i vokalrommet og sang, mens musikkfenomenet, produsent Matias Tellez satt i andre enden og tok opp alt som skjedde. Det er ganske absurd når du opplever at ord du selv skrev for lenge siden plutselig betyr noe helt annet enn det du trodde du mente. Jeg var mitt i en perfect storm, jeg måtte bare være George Clooney for en gangs skyld, å takle det, takle meg selv, og la det skje. Dette var en liten låt som ble stor i Skogen studio (Young Dreams og Casiokids sitt studio) i Bergen. Jeg hadde en beat i hode jeg hadde lyst å tvinge på låten, og det levde av seg sjøl. Kjetil Møster kom oppom med saksofonen og blåste oss alle av banen på en halvtime. Da visste jeg at det måtte bli siste låt. Hans solo helt til slutt oppsummerer alt bedre enn noen ord kan. Alt er i den soloen, og han hadde knapt hørt låten. Det er kjærlighet.

Se også: #FREDAGSFJAS med Sondre Lerche <3

Nyeste saker fra 730.no

Les mer