Billie Eilish: The World’s a Little Blurry forteller historien om hvordan en tenåring fra Highland Park i Los Angeles ble verdenens største artist.

Det høres kanskje klisjé ut. Som en historie som har blitt fortalt mange ganger før. Så hva gjør historien om Billie Eilish annerledes?

Dokumentaren følger Billie fra 2018 til 2020, fra ung og lovende på by:Larm-scenen til 730.no (må aldri glemmes) til storeslem på Grammy’s og stadion-turneer.

Det er R.J. Cutler – Oscar-nominert for dokumentaren The War Room – som har regien. Til tross for at filmskaperen selv ikke hadde mye kunnskap om artisten før han begynte arbeidet, har han klart å lage et fengslende portrett av en stigende stjerne.

Vi er med Billie på turnéer, albumslipp, reiser og soveromsinnspillinger.

Selv om dokumentaren har med flere fengslende konsertopptredener med gråtende fans, så er dette ingen konsertfilm eller blasert dokumentar. Vi er alltid på innsiden. Konsertlokalene vokser, hylene fra fansen øker, og midt i alt står en tenåringsjente som på kort tid har fått hele klodens blikk på seg.

Dette er ikke bare en karrieredrevet dokumentar eller en historie om økende streamingtall og øyeblikk som nå definerer popkultur. Det er også en oppvekstskildring som blottlegger universell problematikk de fleste tenåringer kan kjenne seg igjen i.

Hvem skulle tro at Billie Eilish også depper over at kjæresten (for en fyr) ikke tekster henne tilbake?

Åpenhjertighet rundt vonde så vel som gode følelser, og en unik evne til å ufravendt relatere til unge har vært nøkkelfaktorer i Billies karriere. Å se noen av de samme elementene spille en viktig rolle i dokumentaren er forfriskende. Hun er et generasjonsdefinerende talent, men man kan like fullt relatere mye til henne. Det er kanskje også grunnen til at dokumentaren føles viktig, og som noe unge mennesker i dag kan dra fordel av å se. Viljen til åpenhet, selv i situasjonen hun er i, burde applauderes.

Billie Eilish snakker åpent om depresjon, ensomhet og presset hun føler på.

Vi ser tourettes-anfall og tårer, side om side ved storslåtte konserter, priser og listinger. At en så stor artist slipper verden så mye inn er verdifullt, og man ser at det koster. Det føles ufiltrert og ekte. Vi får kanskje ikke vite alt, men det er ingen øyeblikk som føles verken orkestrert eller iscenesatt. Når Billie har spilt hovedscenen på Coachella, alle er i fyr og flamme over opptredenen, men hovedpersonen selv sitter igjen og sier at hun ikke var fornøyd med egen innsats. Da føler man for henne. Det er et empatisk portrett midt i en virvelvind.

Ekte fangirl

The World’s a Little Blurry er helt klart best om du er fan av Billies og hennes musikk, men det er ikke et krav for å nyte dokumentaren. Den byr på en rekke øyeblikk som viser hvordan Bille lever sitt bisarre liv, og likevel er akkurat som alle andre 17-åringer. Mildt sagt fascinerende. Når Justin Bieber kommer bort til henne på festival mister den evige beliberen det fullstendig.

Et rørende – om ikke ikonisk – øyeblikk

Det er gøy når Billie finner ut hvem Orlando Bloom er etter at hun har møtt ham. – Hva, er det han? Jeg kjente ham ikke igjen, jeg trodde han bare var en dude som var med Katy Perry, utbryter godjenta, og viser et bilde av Orlando på telefonen sin.

Verdens beste familie

Billies familie er nesten like mye med i filmen som Billie, og man må jo elske dem. Kan The O’Connells adoptere meg? Mamma Maggie er en ikonisk mor som er fullt klar over hvor destruktiv og jævlig musikkbransjen kan være for de unge og lovende. Hun prøver så godt hun kan å passe på Billie uten at det blir for overbeskyttende. Faren hennes er akkurat like «pappaete» som man skulle tro, pappa-vitser inkludert. Midt i kaoset lever Billie fortsatt, i mange øyeblikk, et helt vanlig tenåringsliv hjemme hos foreldrene sine. Det er nok og mye av grunnen til at hun fortsatt er ganske jordnær.

Vi får også være vitne til hvordan Billie og storebroren lager musikk sammen, alle absurde detaljer inkludert. Finneas, som produserer og skriver alle Billies låter, har blitt fortalt av musikkselskapet Interscope at de må skrive en hit, men han kan ikke si til Billie at de må skrive en hit.

Billie ønsker ikke å skrive en låt som fort tar av, fordi hun frykter at oppmerksomheten fort kan bli negativ.

Små øyeblikk som det gir dokumentaren flere dimensjoner, og vi med på den kreative prosessen fra flere vinkler. Little Blurry er kronologisk og kunne av og til hatt fordel av et mer strukturert narrativ. Den krevet ofte at seeren selv følger godt nok med til å skjønne hva som skjer til en hver tid.

Det er en god del detaljer å lese mellom linjene. Noen overganger forklares med tekst, mens andre heller er relativt brå. Man kan likevel tilgi narratives noe kaotiske fremtoning, det er ikke halvparten så kaotisk som det faktiske livet til Billie Eilish. Kontrastene er store, både mellom hundre tusen skrikende fans og stille green room og mellom høydepunkter og nedturer.

Regissør Cutler har klart å skape et empatisk narrativ rundt Billie uten at det føles som en promofilm. Det er alltid vanskelig å dømme autentisitet, men man sitter igjen med en følelse av at dette definitivt er ekte vare. I tillegg får man enorm respekt for Billie og familien hennes. Hvis noen fortsatt tror at hun er plantet av industrien, bør de se denne filmen. Ferdig snakket.

Billie Eilish: The World’s a Little Blurry gir et nyansert og ærlig portrett av en av nåtidens mest definerende popsangere. Rett og slett imponerende.

Dokumentarfilmen vises nå hos Apple TV+ og utvalgte kinoer. 

Se også: Deler brev med drapstrusler fra mann som har bosatt seg utenfor huset hennes