Bør du se David Finchers nye thriller Gone Girl?

Av 730.no

24. okt 2014 kl. 00:00

(20TH CENTURY FOX)

Vi har skrevet mye om David Finchers (Seven, Fight Club, The Social Network) thriller Gone Girl, og nå er filmen endelig på kino.

Lever den opp til forventningene våre?

Hell yes.

Gone Girl er basert på en roman av Gillian Flynn, som også har skrevet filmadapsjonens manus. Der ser vi Ben Affleck i rollen som Nick Dunne, som på sin femårs bryllupsdag oppdager at kona Amy Elliot Dunne, spilt av Rosamund Pike, er forsvunnet.

Vi skal ikke røpe for mye av handlingen, men noe av det imponerende med filmen er hvordan den bygges opp. Selv om Gone Girl varer i 149 minutter blir den aldri kjedelig, og det er noe veldig klassiker-aktig over hvordan spenningen og mystikken drives videre i fortellingen. (Tenk Hitchcock-ish… Blandet med Fight Club og Seven.) Filmen består av mange ledd, og er en av få blockbusters de siste årene som ikke undervurderer publikum. (Stort sett.)

Hovedrolleinnhaverne Ben Affleck og Rosamund Pike tolker rollene sine på overbevisende vis, men Gone Girl har også noen gode biroller. Neil Patrick Harris (How I Met Your Mother) som Amys eks, Tyler Perry som råkul og morsom advokat vi vil se mer av, og «Blurred Lines»-babe Emily Ratajkowski som… Vel, ung babe. (For å ikke avsløre for mye.)

ROSAMUND PIKE, NEIL PATRICK HARRIS, TYLER PERRY OG EMILY RATAJKOWSKI (UIP, 20TH CENTURY FOX, INSTAGRAM)

Vi bør sikkert se filmen to-tre ganger til før vi trekker noen konklusjoner, men man kan utviltsomt se paralleller til vårt eget samfunn i thrilleren. Blant annet hvordan en medieskapt virkelighet kan fucke med ekte mennesker, og hvor irrasjonelle og sjuke folk kan være. Samtidig som den muligens kødder litt med hvordan kjærlighet fremstilles på film og tv.

Et annet fint element ved Gone Girl er at den er noe for «alle». Filmnerder og over middels intelligente kan fryde seg over at de løser mysterier før hovedpersonene gjør det, mens resten lever seg inn i det som uansett er en veldig, veldig god fortelling. Visuelt sett er den også rå, kameraene smyger seg rundt, og klisjéfylt som det kanskje er – det føles ikke ut som en film, men veldig ekte.

Se den smått avslørende traileren om du vil, men i motsetning til mange andre filmer er den bedre enn teaseren lover: