Jørgen Nordeng alias Han Far / Artist, DJ, musikkskribent
1. – Ikke heilt der jeg hadde håpa, men fortsatt ei av årets rapskiver, og mye fetere enn Yeezus og Veni Vidi Vici eller hva den het. Sjekk anmeldelsen min i nye Natt&Dag, så kan du se hvorfor jeg mener den er en soleklar 5’er.
2. – «NUMBERS ON THE BOARDS»! (ÅRETS LÅT). «Snitch» med Pharell og den med The-Dream er også mad fete. Og «King Push», så klart. «Nosetalgia». Fuck it, de fleste.
3. – Han har noe med delivery’en som gir deg gåsehud. Han sier ting uten å egentlig si dem. Han er en gangster og en gentleman. Han er i sin egen lille klasse, dessverre får han aldri heilt realisert potensialet. Eller. Ikke heilt da.
4. – Kanye, tror jeg. Ihvertfall i 2013. Ville ikke vært så stoka på ei Pharrell-produsert SKIVE fra han nå eller? Kanye er Dr. Dre i 2013, og den eneste som virkelig kan realisere det Push trenger… Magien fra bla bla bla Fantasy-perioden, yarrrr. Jeg tror de er der neste gang!
Patski Love, Juicy / Velrennomert DJ & partyprins
1. – Uten tvil et av årets beste album i mine ører, og ville gitt
den 5 av 6 (hvis noen bryr seg om terningkast). Hadde nok enda litt høyere
forventninger første gangen jeg hørte igjennom, men etter å ha hørt
gjennom albumet mange ganger og latt det sette seg er jeg veldig fornøyd.
2. – Favorittene mine på albumet er «Numbers On the Boards», «Hold On» og «Nostealgia». «Numbers» er uten tvil den låta jeg har spilt mest ute
siden tidlig i sommer. Den er blytung og deilig på samme tid. Synes
låtene med Chris Brown og The-Dream er de minst bra, selv om jeg
skjønner hvorfor de er med på skiva, for å si det sånn.
3. – Pusha er stemmen til gata, og jo hardere beats han spytter på, jo bedre.
Flowen er kald som is, og selv om det ikke er størst varisjon på temaene
får han det alltid til å høres fett ut. Da vi hadde booket Pusha til Blå
for litt over to år siden (ble dessverre kansellert da han måtte være med Kanye
på turné istedet) laget jeg denne kronologiske Pusha T-miksen som sier
alt.. Sjekk den ut → her.
4. – For øyeblikket synes jeg Kanye får ut mer råskap av Pusha enn Pharrell gjør, men
historisk sett er jo Clipse + Neptunes noe av det feteste som finnes. Hadde
vært gøy med et dobbeltalbum med Pusha hvor Kanye produserte den ene
disken og Pharrell (gjerne med Chad Hugo) gjorde den andre.
Silje Borgan / 50% Hoetell og A&R & Product Manager i Warner Music Norway
1. – Jeg har hørt gjennom albumet cirka syv ganger så langt. Hardt, helstøpt og kjærkomment.
2. – «Numbers on The Boards» og «Nosetalgia». (Førstnevnte ble requestet av en dame på Blå i går, jeg ble rørt.)
3. – I yolo’ens tidsalder hvor alt annet enn musikken brått kommer i fokus hos flere artister, er det noe så ekstremt tiltalende og befriende med en rapper som bare leverer, uten fjas. Jeg vet ikke hvem han krangla med i helgen, eller hva han synes om Miley (selv om jeg sikkert kan finne ut av det). Enten det er med Malice eller på egenhånd; Pusha T høres alltid ut som han er på hjemmebane, det er noe trygt og godt ved ham – samtidig som han til tider virker dritskummel.
4. – VANSKELIG. Selvom Kanye utvilstomt fortjener high fives for My Name Is Your Name, har jeg lyst til å svare Pharrell – siden Neptunes gjorde et av mine favorittalbum (i verden) med Clipse, Hell Hath No Fury.
Thomas Eriksen / Deltidsartist, fulltids produsent- og låtskriver-råtass
1. – Jeg har ikke hørt like mye på det som jeg skulle ønske, men umiddelbart vet jeg det er et album jeg kommer til å bumpe til langt inn i 2014.
2. – «King Push», «Numbers On The Boards», «Pain», «Who I Am» og «Nosetalgia» er de jeg holder en knapp på nå, men jeg tror jeg kommer til å ha noen andre favoritter etter noen lytterunder til.
3. – Jeg er jo Pusha-fan, så for å prøve å være objektiv så er det levering det står mye på. At det er konsekvent. Og han plukker bra beats. Og skriver bra låter.
4. – Lord Willin og Hell Hath No Fury er to av mine favorittskiver gjennom tidene, og jeg var skeptisk til overgangen til G.O.O.D. Music, men Kanye og Pusha har vist seg å være en jævli bra kombo. Jeg digger begge som mentor like mye, faktisk.
DJ Herkules / National Rap Show-ambassadør, DJ, friskus og folkehelt
1. – Jeg har kost meg med denne skiva et par uker, og synes absolutt dette holder mål. Man kan jo ikke gå å forvente seg noe på linje med de Pharrell-produserte Clipse-klassikerne, og jeg synes det er greit at Pusha eksperimenterer litt og varierer litt i typen låter enn tidligere. Bortsett fra noen få kjedelige tracks er jeg godt fornøyd.
2. – «Numbers On The Boards» er fortsatt best, med «Pain» på andreplass. Førstnevnte ble sertifisert trippel A-listing på National Rap Show, noe som Pusha sikkert hadde slått seg på brystet med om han hadde visst:) Ikke akkurat hverdagskost.
3. – Det er kombinasjonen av ekstremt smarte, harde, rett-fra-levra-tekster, med sånne punchlines som du må tygge litt på. Samt den særegne stemmen, flowen og det tøffe oppsynet hans. Det meste er på plass. Dessuten er han en sabla hyggelig fyr (broren Malice også, forøvrig). Husker godt Quart-festivalen i 2003 da Pusha gikk bananas på dansegulvet sammen med livvaktene og crewet sitt idet Tommy og jeg spilte Bone Crushers «Neva Scared». Det endte med at Pusha ødela Rolex’en sin, men var likevel blid som en strikk.
4. – Kombinasjonen Pusha/Pharrell treffer meg mye bedre enn med Kanye. Lett å irritere seg over Kanye om dagen, mens den strippa sounden til Pharrell kler jo Pushas stil, som vi har sett så fryktelig mange gode eksempler på.
Kaveh / Norsk raps beste baris & vordende superstjerne
1. – Pusha T er faren til ekte. Men Drake sin skive var tøffere.
2. – «King Push», «Hold On», «40 Acres».
3. – Husker Phil T. Rich sa det jævla fint: Pusha T har rappet om akkurat det samme i over 10 år! Og han klarer likevel å holde seg relevant, samtidig som han er spennende å høre på. Fyren må jo være et geni?
4. – Vet ikke… Vanskelig å si. Pusha er Pusha. Kunne hatt Kesera som mentor og fortsatt levert!
Martin Bjørnersen alias DJ Hele Fitta / NM-mester i peil & usedvanlig kompetent altmuligmann
1. – Den er mye bedre enn «frykta», og jeg tror folk forveksler det med at skiva faktisk er rå. Det er den ikke i mine ører, men det ER en god del fete låter der.
2. – «Suicide», «Numbers On The Boards», «Nosetalgia» og «Pain». «Sweet Serenade» er også brukbar, selv om jeg er litt ambivalent til Chris Brown der.
3. – Det som gjør Pusha T bra er harde, minimalistiske beats. Sånne beats kan han dominere som få andre. Er for få av dem, og for mye maksimalisme, på denne skiva. Eneste unntaket er den åpningslåta som Joaquin Phoenix har laget. Bare surr, og helt feil lydbilde for Pusha T, men funker sånn nogenlunde, mot alle odds.
