Anmeldelse: The Grudge (2020) er vemmelig, men en tam versjon av originalen

22. jan 2020 kl. 10:19

Alle husker vel denne ufyselige filmplakaten? (SF Norge/Sony Pictures)

The Grudge er ingenting annet enn en smertefull affære.

Den amerikanske filmskaperen Nicolas Pesce har gitt et nytt liv (prøver i alle fall) til The Grudge fra tidlig 2000-tallet. Filmserien er opprinnelig japansk, men tok for alvor av i Nord-Amerika og Europa da den amerikanske versjonen ble lansert i 2004.

Som vi skrev i fjor er nye The Grudge en slags kombinasjon av oppfølger og reboot. Det er derfor ikke nødvendig å se de tidligere filmene for å henge med, selv om den har referanser til sine forgjengere.

«Når noen dør i grepet av et kraftig raseri, blir en forbannelse født»

Nicolas Pesce sin nye The Grudge har den samme advarselen som de forrige filmene. Dessverre er det ikke bare det grunnleggende den nye filmen deler med sine forgjengere. Et hjemsøkt hus, et skummelt barn, uforklarlige drap og en like komplisert dramaturgi som originalen. Det er hyppige tidsforskyvninger og hopping frem og tilbake i forskjellige historier. Forskjellen er bare at i den originale fungerte det.

Det er mye å holde styr på. The Grudge er mange ting, men subtil er definitivt ikke en av dem.

Råttent lik preger første dag i ny jobb

Året er 2006. Detektiv Muldoon flytter til en liten by i Pennsylvania sammen med sin sønn, Burke. De har nylig gjennomgått et enormt tap, da hennes ektemann døde i kampen mot kreft. I hennes første dag i ny jobb blir hun servert et råttent lik som har ligget i en bil i flere måneder.

Ingenting negativt å si om Andrea Riseboroughs prestasjon som detektiv Muldoon, men i denne filmen hjelper det lite (SF Norge/Sony Pictures)

Liket linkes opp til en tidligere drapssak i det som var familien Landers hus.

Fiona Landers returnerte til Pennsylvania i 2004 etter å ha sett grusomme ting i huset hun jobbet i i Japan. Uten å vite det tar hun med seg forbannelsen fra huset i Japan og inn i hennes eget hjem som hun deler med ektemannen Sam og datteren Melinda. Forbannelsen driver henne til vanvidd og får henne til å drepe både Sam og Melinda, før hun selv tar livet av seg.

Dette er den underbyggende historien til resten av filmen. Familien Landers blir kun sett gjennom tilbakeblikk.

Videre følger vi detektiv Muldoon mens hun forsøker å nøste opp i drapssaken som muligens har en sammenheng med familien Landers død. I krysshistoriene møter vi et gammelt ektepar hvor den ene parten kjemper mot alvorlig sykdom. Det er dette paret som nå bor i familien Landers hus.

Vi får også innblikk i livene til eiendomsmeglerne Peter og Nina Spencer, som skulle hjelpe familien Landers å selge huset. Også de gjennomgår en stor sorg i løpet av filmen.

John Cho spiller eiendomsmegleren Peter Spencer som prøver å selge fryktens hus (Sony Pictures)

Kompetent cast

Detektiv Muldoon spilles av Andrea Riseborough (BirdmanOblivion), mens ekteparet Landers portretteres av Tara Westwood (Law & Order: Special Victims Unit) og David Lawrence Brown (Charlie BartlettChannel Zero). Detektiv Goodman, partneren til Muldoon, spilles av Demián Bichir (The Hateful EightThe Nun).

John Cho (American HighStar Trek) spiller Peter Spencer, mens hans kone spilles av Betty Gilpin (Isn’t It RomanticGLOW). Lin Shaye fra Insidious-filmene innehar også en sentral rolle.

Lin Shaye er godt kjent for de fleste skrekkfilmentusiaster etter sin rolle i grøsserserien Insidious (SF Norge/Sony Pictures)

Formidler ingenting

The Grudge har relativt kompetente skuespillere som virkelig prøver sitt beste, men det hjelper lite. Filmen formidler ingenting annet enn billige jump scares, blod og gørr. Handlingen er verken særlig interessant eller original, det føles som om vi har sett den før. Greit, det er en sjangerfilm, så den trenger ikke finne opp horror-kruttet. Men dette burde vært mer kreativt og skummelt.

Som man kanskje har forstått i løpet av handlingsbeskrivelsen er det mye sorg og traume i familiene vi følger. Hadde vi fått utforsket mer av disse følelsene og kommet i dybden av karakterene hadde filmen kanskje vært reddet. Dessverre blir dette rotet bort i et forsøk på å være så lik originalen som mulig.

Stilen er gjennomgående mørk i hele filmen, med dystert tema og tilsvarende farger. Store deler foregår på badet, i likhet med de tidligere filmene. Ekle scener som omhandler badekar, vask og dusj står fremdeles sentralt.

Mange av scenene i den nye versjonen er vi godt kjente med fra før av (SF Norge/Sony Pictures)

Nye The Grudge kunne blitt en heftig, skummel oppdatert versjon med den originale, creepy historie som godt utgangspunkt. Men potensialet faller bort i et tamt forsøk på å gjenskape ting vi tidligere har sett. Nicolas Pesce ser dessuten ut til å ha glemt at det forskjell på hva som funker i 2004 og 2020.  Hadde hun fokusert mer på en selvstendig historie og gått i dybden av karakterene ville det kanskje ikke blitt like kjedelig.

Denne versjonen anbefales heller til dem som ikke har sett de tidligere filmene, enn de som var heftig fan av originale The Grudge. Egentlig burde vi ikke anbefale den til noen som helst.

Les også:

 730.no anmelder: Robert Pattinsons nye film er sykere enn Twilight