Anmeldelse: Robert Pattinsons nye film The Lighthouse er sykere enn Twilight

21. jan 2020 kl. 01:50

R-Patz som sur sjømann? Ja, takk! (A24)

The Lighthouse er filmpris-sesongens sorte får, og er om mulig enda mer skrudd enn du skulle tro.

Den psykologiske thrilleren er løst basert på en fortelling av Edgar Allan Poe, men selv om historiene har lite til felles, ligger likevel poetens mørke latent i filmen til Robert Eggers (The Witch).

The Lighthouse er satt på 1890-tallet og handler om to menn som ankommer et fyrtårn for et fire uker langt skift som fyrvoktere. Langt ute i havet, og enda lenger unna sivilisasjonen, skal disse to arbeide sammen – dag ut og dag inn.

Men hva skjer når stormen tar tak og menneskelige relasjoner blir en handelsvare i et psykologisk spill?

(A24)

En isnende kald beretning

The Lighthouse er innspilt i svart-hvitt. Et modig valg, men det ser ut til at filmskaperne her vet hva de driver med. Fargemangelen reflekterer filmens slepende handling. Hver dag er den samme i dette fargeløse universet.

Til tross for den apatiske utviklingen får vi et emosjonelt spekter som kan sette selv den barskeste kinogjenger ut av spill. Like isnende som sjøsprøyten selv gir The Lighthouse deg frysninger langt inn i margen. Selv de lettere øyeblikkene bærer en bitter ettersmak av uoverkommelig usikkerhet.

(A24)

Mentalt sammenbrudd i sakte film

Willem Dafoe spiller den gamle sjøulken Thomas Wake som tilsynelatende nyter psykologisk terror så vel som havets ensomhet. Hans nye partner Ephraim Winslow er dog tøffere enn man skulle tro, og mennene får teste sin styrke mot hverandre.

Robert Pattinson er ganske langt unna Twilight-glamouren der han sliter seg gjennom fyrvokterens mange oppgaver for å si det sånn. Selv hans mest lystige øyeblikk blir smertefulle påminnelser om hvor innskrenket livet på den lille fyrøya er. Det er kanskje ikke mye som skjer, men skuespillerne bærer den stoiske handlingen fremover med verdighet.

Den dramatiske skildringen berører de mørkeste krokene av den menneskelige psyke og R-Patz får virkelig vist hva han faktisk duger til. Dette er et mentalt sammenbrudd, i sakte film, utført med kirurgisk presisjon.

(A24)

En visuell perle – med undertekst?

Til tross for gripende skuespillprestasjoner fra både Willem Dafoe og Robert Pattinson er det cinematografien til Jarin Blaschke (også The Witch) som skinner sterkest. The Lighthouse baserer seg nesten mer på visuelle uttrykk og bilder enn på handling. Jo mer absurd utviklingen er, jo sterkere uttrykkes dette i vinkling og klipp.

Den estetiske utformingen sitter som støpt, men filmen høster likevel kritikk for sin kronglete dialog. Dette er forståelig – Willem og Roberts sjømannsfraser høres ofte ut som kaudervelsk. Samtalenes gang kan være vanskelig å følge, men er dette poenget?

(A24)

En maktdemonstrasjon?

I bunn og grunn er The Lighthouse en drakamp mellom flere krefter. Den tester hvor langt den menneskelige psyken kan strekkes, like mye som den utfordrer seerne med ekstrem klipping, obskur språkbruk og en forskrudd virkelighetsoppfatning.

Handlingsmønsteret kollapser ettersom galskapen trer inn, noe som legger grunnlaget for kreative krumspring uten sidestykke. Dette høres kanskje sprøtt ut, men det er også en maktdemonstrasjon fra flere hold.

(A24)

Absurd mesterverk

Er dette en dødsdans, et dystopisk vennskap eller kun et resultat av turbulente arbeidsforhold? Det er vanskelig å sette fingeren på hva som gjør filmen så luguber, men det er kanskje det som gjør Robert Eggers arbeid til et mesterverk.

La meg gjør det klart at The Lighthouse IKKE er en film for alle. Men det betyr ikke at den ikke er verdt en sjanse. Man forstår ikke alltid Picasso, men er ikke det litt av morroa? Nyt det absurde og la den dårlige stemningen prise deg lykkelig for at du heldigvis ikke er en fyrvokter i 1890.

Er det noe vi har lært fra denne filmen er det dette: Ikke fornærm en manns matlaging.

Mer lettbeint: Ikke ny, men ny for meg: 17-åring anmelder Free Willy

730.no anmelder Jojo Rabbit: Hjertevarm og hysterisk Hitler-satire (!)