Anmeldelse: Skin reddes av sterke skuespillere

21. nov 2019 kl. 19:11

(A24)

Skin er ikke den type film man drar på kino for å kose seg med.

I år vant den israelske filmskaperen Guy Nattiv (MabelStrangers) Oscar for kortfilmen med samme navn.

Dette ga han midler via A24 til å gjennomføre sitt egentlige prosjekt; spillefilmversjonen basert på den virkelige historien om Bryon Widner.

Skin skildrer et nynazistisk miljø i USA hvor vi hovedsakelig følger Bryon.

Å bli kvitt nazistempelet er lettere sagt, enn gjort (A24)

Med glattbarbert skalle og huden full av nazisymbol marsjerer Bryon stolt gjennom gatene og sprer rasehat. Vold, trakassering og drap er hverdagskost han tilsynelatende trives med. Helt til han møter den single trebarnsmoren Julie.

Det er her livet hans tar en uventet vending. For å kunne stille opp i rollen som familiefar er han nødt til å bryte ut av sin egen familie, det nynazistiske fellesskapet kalt Vinlanders Social Club.

Noe som selvfølgelig er lettere sagt enn gjort.

Sterke hovedroller

Bryon Widner spilles av britiske Jamie Bell (Billy ElliottFantastic Four) som gjør en fremragende innsats i rollen som nynazist. Det er ikke bare ansiktstatoveringer og mangel på hår som gjør Jamie helt ugjenkjennelig, men også hatet og holdningene som sterkt formidles fremstår skremmende troverdig.

Danielle Macdonald (Patti Cake$, Dumplin’) leverer også en råsterk, sårbar prestasjon i som Julie, kvinnen Bryon faller for. Hun forsvinner inn i rollen med glans.

Danielle Macdonald portretterer Julie, den råtøffe dama som til slutt drar Bryon ut av elendigheten (A24)

Guy Nattiv ble inspirert til å lage filmen etter å ha sett Bill Brummels dokumentar Erasing Hate, som tae for seg fjerningen av Bryons utallige nazitatoveringer.

Selv om kortfilmen Skin og spillefilmen Skin er to ulike historier uavhengige av hverandre, innehar de mye likheter. Begge handler om et nynazistisk miljø og de familiære utfordringene dette miljøet medbringer. Danielle MacDonald har også en relativt lik rolle.

Stort potensiale

Spillefilmen Skin viser et enormt potensiale, men når dessverre ikke helt til topps. Dette er det flere grunner til.

Filmen gir et godt innblikk i hvordan man blir oppdratt til å hate og hvilke mekanismer man tar i bruk for å lokke til seg nye medlemmer. Ved å oppsøke unge, foreldreløse barn og tilby de både hjerte- og husrom er det ikke rart at Vinlanders etterhvert har opparbeidet en hel hær med barske, voksne menn klare for bråk. Det er denne delen som er det beste med hele Skin, men som dessverre blir viet altfor lite tid.

Jamie og Julie gjør alt i sin makt for å beskytte barna fra Jamies tidligere familie (A24)

Den virkelige historien om Bryon inneholder også langt mer enn hva vi får vite i filmen.

Guy Nattiv har eksperimentert litt med fiksjon utover den opprinnelige fortellingen, noe som stort sett gjøres i alle filmer basert på sanne historier. Problemet her er at der Guy tar seg friheter, har den virkelige historien et mer spennende plot som hadde gjort seg bedre på lerretet.

Skin går ikke i dybden på det filmen velger å fortelle, men holder seg stort sett på et overfladisk nivå. Den blir på noen områder litt for lik Tony Kayes American History X – men den kunne blitt noe helt eget.

Heldigvis er skuespillerprestasjonene en form for redning. Skin er en viktig film med en unik fortelling som utrolig nok er sann, så det er synd at vi ikke kommer dypere under huden på historien.

 

Se også:

Anmeldelse: The Irishman er et mesterverk

Netflix tar over: Gode nyheter for fans av Vikings