Shia LaBeouf er en snodig kar.

Ikke bare er han skuespiller. 33-åringen er produktiv performance-kunstner, danser i Sia-musikkvideoer, poster inspo-snutter på YouTube («JUST DO IT!»), fritidsrapper og er YEEZY-klesinspirasjon for Kanye West. (Noe Ye innrømmer.)

Nå har han også skrevet filmen Honey Boy, inspirert av sin barndom, hvor han spiller sin egen grusomme, alkoholiserte far.

I motsetning til mye av Shia LaBeoufs kritikerslaktede kunst, fungerer hans debut som manusforfatter forbausende bra.

Med tanke på Shias senere karriere og utallige skandaler, glemmer man fort at han startet som barneskuespiller. Han begynte å gjøre stand-up som 10-åring (!) før han ble tatt inn i varmen hos barnestjernemaskinen selv, Disney.

Da han ble 20 gjorde han sitt inntog til ungpikehjertene med Disturbia. (Han spilte en naiv, men sjarmerende gutt på husarrest som spionerte på naboene sine.) Deretter ble han blockbuster-inventar via Indiana Jones-rolle og Michael Bays Transformers-stjerne.

Én ting vi har lært av tabloidkultur, er at en slik historie sannsynligvis ikke har gått spesielt glatt for seg.

Dette bekreftes i Honey Boy.

Disney nevnes ikke, men filmen åpner med en gutt som virker altfor ung for å være på et filmsett. Han har en rolle i en ukentlig TV-serie, hvor han blir fraktet til settet av sin far, som også er hans manager. Det kutter kjapt til at han er i sine sene tenår. Han fester, drikker, ligger og drikker enda litt mer så fort han har fri.

I løpet av filmens første fem minutter ser vi Shias vei fra barnestjerne til rehabinnlagt i en intens, ubehagelig montasje. Gjennom resten av filmen prøver publikum og han selv å finne ut hvordan han endte opp slik.

Honey Boy handler ikke om en gutt som heter Shia, men om den hardtarbeidende barneskuespilleren Otis, spilt av Noah Jupe (A Quiet Place, Ford v Ferrari). Otis som plaget tenåring på rehab er spilt av Lucas Hedges (Manchester by the Sea, Mid 90s, Lady Bird). Fortellingen hopper mellom de to periodene i livet hans – hvor den yngre Otis viser den historien eldre Otis prøver å fortrenge.

Honey Boy handler om avhengighet, både til dop og å jobbe – og begge kan knyttes til Otis’ forhold til faren James.

Måten filmen hopper frem og tilbake i tid gir en ubehagelig og troverdig bilde av en ung gutt som endte opp med å (nesten) ødelegge livet sitt. Parallellene mellom de to scenarioene er veldig lekkert skildret; dobbeltrommet Otis deler på rehab minner han om dobbeltrommet i traileren han vokste opp i med sin far, og terapitimene i bassenget minner han om den skitne unnskyldningen for et basseng han plasket i da faren var ute.

Det er også de to stedene mesteparten av filmen tar plass. Den lille traileren er depressiv nok til å gi deg et snev av hyttefeber i løpet av filmens stramme 93 minutter.

Manuset er skrevet av Shia selv og regissert av Alma Har’el. Som skribent er ikke Shia på toppen av sine krefter. Til tross for smart narrativ og gripende historie er mange deler av denne filmen oversentimentale. Spesielt mot slutten, hvor Shia prøver seg på litt meta-filmskapning. Det funker ikke veldig bra. Regien er derimot beskjeden, men presis og klarer å jobbe mot manuset og fange sjelen i Shias historie. Nemlig forholdet til hans far.

Det som gjør opp for et overskrevet manus er skuespillerprestasjonene. I rollen som sin egen pappa er Shia storslagen. Faren James er på ingen måter en god fyr, men Shia unngår klisjéen av å gjøre ham til en endimensjonal, moustache-twirling skurk. Otis’ far har noe kjærlighet i seg, og presset og ambisjonene han legger på sin egen sønn kan til dels forstås – dog aldri aksepteres. Det psykiske misbruket som forgår mellom far og sønn i filmen gir deg vondt i magen.

I en vanskelig-å-glemme-scene skriker James til sin 12 år gamle sønn «hvordan tror du det føles å bli betalt av sønnen min? Hvordan tror du det føles?» Den gråtende sønnen svarer «du ville ikke vært her om jeg ikke gjorde det».

Hvorfor snakker alle bare om Timothée Chalamet, når det egentlig er Lucas Hedges som er Gen-Z-gullgutten?

Fra gjennombruddet som Casey Afflecks sønn i Manchester by The Sea (som han ble Oscar-nominert for), til Jonah Hills Mid 90s som «all talk no action»-storebror og Saoirse Ronans nice guy-kjæreste i Lady Bird: Lucas hatt flere vellykkede roller enn Timmy. Som alkoholisert bad-boy-skuespiller i Honey Boy er han intens, men fokusert og viser usikker maskulinitet på en måte ingen tør å snakke om det. Men som alle egentlig burde snakke om.

Noah Jupe, som har mest skjermtid som lille-Otis, har først og fremst et ansikt som kunne drevet filmen alene. Men hans udiskutable talent er hva som kommer til å gjøre han til en stjerne i fremtiden. Det er sjeldent man ser en ung skuespiller så strippet for arroganse og overdreven entusiasme. Noah er ekstremt godt på det han gjør, slik Shia også var da han var barn, noe som gjør historien hans enda vondere å se på.

Aldri før har offentlige personer hatt like mye kontroll på sitt egen historie og sitt eget narrativ som man har i dag. Shia LaBeouf har følt på tyngden berømmelse fra han var 12 år gammel, men vært totalt strippet for kontroll over hvordan det skal håndteres. Når han nå har tatt kontrollen velger han å være helt ærlig. I motsetning til å sette på et filter.

Ikke bare kontekstualiserer denne filmen hvordan Otis endte opp på rehab, Shia forteller hvofor han endte opp som en av de mest utagerende, snodige kjendisene de siste to tiårene. Denne filmen er så sårbar og tung at du ikke kan unngå å sympatisere med skuespilleren og respektere hans ærlige skildring av berømmelse. Men i sann Shia-stil gjøres det liiiiit over the top.

Honey Boy har ennå ikke fått norsk premieredato.

Se traileren her:

Se også:

730.no anmelder The Irishman

730.no anmelder Marriage Story

730.no anmelder Parasite