730.no anmelder Christopher Nolan sin Oppenheimer.
Nedtellingen er endelig over for et av årets mest etterlengtede filmer. Da Universal Pictures sikret seg Warner Bros.-ekspartner Christopher Nolans Oppenheimer i 2021 var det trygt å forvente noe ambisiøst fra den ikoniske filmskaperen.
Så strømmet det inn flere og flere talentfulle skuespillere i rollebesetningen. Den første var åpenbart castingen av J. Robert Oppenheimer som blir spilt av Cillian Murphy; hans sjette film med filmskaperen.
Deretter dukket det opp navn som Robert Downey Jr., Matt Damon, Emily Blunt, Florence Pugh, og lista fortsetter med stjerner. Inkludert norske Trond Fausa Aurvåg som debuterer i sin første Hollywood-film.
I den tolvte filmen til regissøren tar han for seg forskjellige deler av livet til «atombombens far», adaptert fra boken American Prometheus: The Triumph and Tragedy of J. Robert Oppenheimer av Kay Bird og Martin J. Sherwin. Tidligere har den høyt roste filmskaperen utforsket andre verdenskrig via Dunkirk, men dette er første gang vi får et så karakterfokusert verk fra filmskaperen på veldig lenge.
Muligheten for å grave dypt inn i en persons historie og psykologiske pine er stor når det kommer til den verdenskjente fysikeren J. Robert Oppenheimer. Som mange vet er dette mannen som skapte den første atombomben under andre verdenskrig via Manhattenprosjektet.
Filmen følger hans studentliv, skapelsen av bomben og helt frem til høringene etter bombingene i Japan.
Cillian, hovedrolleinnhaveren i Oppenheimer, kaller filmen for Christopher Nolans magnum opus. Det er uten tvil et av filmskaperens mest imponerende verk hittil. En monumental prestasjon fra alle som har jobbet med filmen.
Samtidig er det noen steg i form av en biopic, krigsfilm og rettsdrama som gjør at tempoet kan føles litt kronglete og slitsomt i lengden.
Delt opp i tre forskjellige perioder
For de som er godt kjent med regissørens tidligere verk, kommer det ikke som overraskelse at handlingen er i ikke-lineær struktur. Filmen er delt opp i tre forskjellige tidsperioder i livet til Oppenheimer og flettes sammen for å bygge en konklusjon som gjør at du ikke tenker på annet de neste 24 timene.
Filmer om andre verdenskrig og biopics er utfordrende å skille seg vekk fra i dag. Hver gang det blir annonsert kan man ikke hjelpe å tenke: Trenger vi virkelig mer?
De forskjellige tidsperiodene er nesten helt egne sjangere som blandes godt med hverandre: Livet til Oppenheimer, skapelsen av bomben og en intens rettsdrama. En type historiefortelling som minnes om Oliver Stones JFK.
Filmskaperen har på mange måter skapt sin egen sjanger med måten filmene hans er strukturert på. Oppenheimer faller under denne kategorien også. Ja, det er en biopic, men det føles også som en nervepirrende thriller. Det er overraskende når 90 prosent av filmen er menn som snakker om vitenskap og politikk i forskjellige rom.
Cillian Murphys beste rolle hittil
Filmen åpner med svart-hvitt av blant andre Robert Downey Jr. som er her for å minne deg på hans utmerkede evner etter å ha blitt stemplet som Tony Stark i eksakt 15 år. I en film som hovedsakelig fokuserer på Oppenheimer gjør han en strålende jobb i å ta rampelyset som den nådeløse forretningsmannen Lewis Strauss.
Her får han også god hjelp av regissørens glupe valg om å bruke svart-hvitt i scenene til Strauss for å skape et objektivt perspektiv.
Når vi blir introdusert til Cillians J. Robert Oppenheimer, går bildene tilbake til farger og vi følger historien fra hans perspektiv. Som selvfølgelig mesteparten av filmen gjør.
Cillian leverer en hypnotiserende og fenomenal skuespillerprestasjon ved å skildre en person dypt i moralske dilemmaer og psykologisk smerte. Dette er uten tvil hans beste rolle hittil i den allerede solide CV-en. Endelig får skuespilleren sitt øyeblikk til å skinne i en storfilm, og det gjør han mesterlig nok til fortjene en Oscar i mine øyne.
I rollen som Oppenheimers kone, Kitty, får vi også en enorm prestasjon fra Emily Blunt som spiller bra ved siden av Cillian. Jeg blir ikke overrasket om det blir Oscar-nominasjon på henne også.
Solide sideroller er med på å løfte filmen
Matt Damon, Josh Hartnett, Florence Pugh og Jason Clarke leverer også noen solide roller. De siste filmene Matt har hatt hovedroller leverte ikke så sterkt som det har gjort før. Men hver gang han spiller en birolle er det så gøy å se på.
Florence Pughs karakter, Jean Tatlock, er en stor brikke i vitenskapsmannens liv og spesielt etterspillet av bomben. Florence, som den talentfulle skuespilleren hun er, får ikke så mye rom å jobbe med i filmen. Måten forholdet deres ble fortalt på kunne dratt nytte av mer tid.
Vi blir introdusert til enda flere karakterer når Oppenheimer og Leslie Groves (Matt) skal samle et lag av vitenskapsmenn som skal være med å bygge atombomben.
Inn kommer vår egen Trond Fausa Aurvåg som spiller vitenskapsmannen George Kistiakowsky. I denne tidslinjen vi lever i hadde jeg aldri trodd vi skulle se Per Ivar og Josh Nichols fra Drake & Josh i samme film og detonere Trinityprøvespregningen. Men her er vi!
Til tross for få replikker har Trond en relativt viktig rolle. Kistiakowsky hadde ansvaret for å bygge og teste bomben, så når det nærmer seg Trinitytesten får vi bare mer og mer av Trond. Det er som sagt ikke mange linjer, men nok til at det er stor stas!
Monumental oppnåelse av effekter, lyder og bilder
Atombomben føles merkelig nok som enda en karakter i filmen. Med raske skjærende sekvenser som skildrer eksplosjoner, gnister og radiasjon skapt imponerende nok med praktiske effekter ledet av Scott Fisher og Andre Jackson. Disse sekvensene bygger opp hva vi alle vet kommer til å skje og venter på – Trinityprøvesprengningen, Hiroshima og Nagasaki.
Men samtidig som du vet hva som skal skje, aner du ikke hva du skal forvente.
Ifølge regissøren ble det ikke brukt noe CGI i Oppenheimer, så de har gjenskapt atombomben med filmtriks.
Når det nærmer seg prøvesprengningen føles det som om du sitter i rommet med karakterene og venter i uutholdelig spenning. Så kommer eksplosjonen og du sitter der helt stum frem til du får frysninger av den dundrende kinosalen som om det er rommet du sitter i som eksploderer.
Jeg har gitt ros til de praktiske effektene, men de hadde ikke kommet like mye i live uten den banebrytende filmfotografien til Hoyte van Hoytema, som ofte har jobbet med Chris Nolan. Han er på en karrierehøyde med denne filmen, inkludert fjorårets Nope. Vi skal ikke glemme hans tidligere filmer heller, men hva han har oppnådd de siste to årene er uforglemmelig.
Hva som virkelig binder filmen sammen er musikken av den svenske Roc Nation-musikeren Ludwig Göransson, som leverer det beste verket sitt hittil. Det er spesifikt én lyd i musikken hans som hører ut som et lokomotiv. Og senere blir du lamslått av den dystre avsløringen av hva lyden egentlig er.
Et skummelt etterspill
Når prøvesprengningen er utført, venter ikke filmen ett sekund på å gå videre til de forferdelige bombingene i Japan. Vi blir mer og mer isolert med Oppenheimer og den distansen myndighetene ga ham i ettertid.
Vi blir med på en psykologisk reise når karakteren må møte resultatet av sine egne destruktive og egoistiske handlinger.
Oppenheimer er en av Christopher Nolans beste filmer
I kjernen er Oppenheimer en storslått biopic og karakterutforskning. Her klarer han å beholde stilen sin og samtidig fortelle om verdens største trussel – makt og grådighet.
Filmen hopper i kjent stil fram og tilbake i tid. Selv i en historie som dette kan det føles slitsomt og komplisert. Spesielt i begynnelsen er det utfordrende å forstå konteksten. Så økes tempoet i tredje akt og føles litt forhastet med så mye informasjon klamret inn på ett sted. Historien er dog lettere å følge enn hans tidligere filmer, selv for en som ikke har lest boken eller fulgt med i de kjedelige historietimene.
Dette er helt klart et av Christopher Nolan sine sterkeste verk og en av de beste anti-krigsfilmene som er laget. En tankevekkende og viktig film om noe som endret verdenen for alltid.
Terningkast 5.
