Dette er et personlig innlegg fra 730.no-skribent Suzie Moslet (2002) om #metoo og uønsket seksuell adferd i den norske musikkbransjen.
Som de fleste jenter har jeg flere ganger fått høre at det finnes menn som vil meg vondt.
Spesielt etter jeg kom borti musikkbransjen i ung alder, gjennom denne jobben. «Menn kan tro du er eldre» har mamma ofte sagt.
Dette har som regel ikke vært særlig skremmende for meg. Hvis jeg skulle oppleve noe ubehagelig eller se noen være ekle mot venninnen min, var det ingen tvil; jeg var jenta som turte å si ifra.
Det ingen hadde forberedt meg på er å være vitne til seksuell trakassering, men ikke klare å gjøre noe.
Det var en varm dag i begynnelsen av en lang sommerferie. Jeg hadde skaffet meg presse-pass til en norsk festival i siste liten. Festivalen hele Oslo dro ut av byen for.
Jeg var bare 16 år, men fikk snike meg forbi jevnaldrende, helt frem til scenen sammen med Norges beste konsertfotografer, for å knipse bilder og videoer til 730.no sin Instagram. Jeg skal ikke lyve, det var stas.
Senere denne dagen skulle jeg være vitne til noe som var alt annet enn stas.
Jeg sto ganske langt bak under en konsert. Å være på konsert alene føles rart og kleint, men noe jeg sverger til i alenestunder er såkalt «people watching».
Jeg får øye på en ung og lovende fyr, godt kjent i musikkbransjen. Han står sammen med en jente foran meg. Det tar ikke lang tid før jeg legger merke til at han tar jenta opp i skrittet. Det føltes upassende å gjøre offentlig, men det ser ut til at begge synes det er greit.
Før jeg hører en jentestemme som gjentatte ganger sier «slutt» og «nei», samtidig som hun prøver å vri seg forsiktig unna. Stemmen tilhører jenta foran meg som står sammen med denne fyren.
Det virker som ingen rundt får med seg hva som skjer, men det gjør jeg.
Jeg vurderer et kort øyeblikk om jeg skal gripe inn, men den ekle magefølelsen får meg til å se bort. Hun har sluttet å si «stopp», og han fortsetter. Det eneste jeg klarer å gjøre er å forlate åstedet.
Når jeg skriver dette, får jeg en stor klump i magen og kjenner at hendene mine skjelver. Hvis jeg kjenner på et ubehag bare ved skrive om situasjonen jeg var vitne til, er det skremmende å tenke på hvordan jenta som faktisk opplevde det, kanskje tenker om det.
Jeg lukket altså øynene og kom meg unna fordi jeg kunne. Jeg fatter ikke at jeg ikke klarte å gripe inn.
Jeg hadde fulgt engasjert med da #metoo-bølgen traff verden, og var klar over hvor viktig det var med søstersolidaritet.
Når jeg selv ikke turte å si ifra da jeg så urett, hvordan kan jeg forvente at andre skal si ifra? Ja, jeg var veldig ung! Jeg kan gjemme meg bak alderen, men det er egentlig ingen unnskyldning som holder.
Selvsagt gikk jeg gjennom mange ganger i hodet mitt hva jeg faktisk så.
Til og med når jeg skriver i dette sekund, stiller jeg kritiske spørsmål til meg selv om jeg oppfattet situasjonen riktig. Men også det er feil fokus! Det skader ingen å sjekke en ekstra gang, hvis du ser noe du opplever som trakassering.
Det ikke skamfullt å stille spørsmål til hendelser som skurrer. Det som er skamfullt, er å se mennesker oppleve ekle ting og bare stå der. Som vitne til det jeg i ettertid ser som en alvorlig #metoo-hendelse, kjenner jeg på en viss skam. Men jeg kan ikke la den skammen stoppe meg fra å reflektere. La skammen heller styrke oss alle til å tørre å si ifra.
Kom igjen. Nå har jeg sagt hvordan jeg dreit meg ut da jeg var 16 år. Jeg sier det selvsagt fordi vi må passe på hverandre. Være søstre i praksis. Det kalles solidaritet.
Det handler ikke bare om jenta som ble trakassert på festivalen eller meg selv som en ung kvinne. Jeg skylder å være solidarisk mot alle kvinner.
Vi må tørre å si ifra, til tross for at det kan føles invaderende. Det skylder vi hverandre!
Har du vært utsatt for et overgrep og trenger noen å snakke med?
Hjelpetelefonen for seksuelt misbrukte er åpen døgnet rundt på telefonnummer 800 57 000.
Du kan også ta kontakt med Alarmtelefonen for barn og unge via chat eller telefonnummer 116 111.
Utsettes du eller noen du kjenner for vold eller overgrep hjemme? Kontakt Barnevernvakten.
Vil du anmelde? Kontakt Politiet via fellesnummeret 02800.
