The Breakfast Club fra 1985 anmeldt i 2020 🍿
Da var vi plutselig i den siste sommermåneden august, og vet du hva det betyr? Det er ett år siden min første Ikke ny, men ny for meg ble publisert på 730.no!
Det er ett år siden jeg slaktet Tv 2-serien Mot i brøstet som et gårdsdyr. Altså, gratulerer til meg!
Tusen takk til dere som alltid leser spalten og takk for alle mail og tilbakemeldinger.
Viktigst av alt: Takk for alle kommentarer om at dere ikke er interesserte i å lese hva en drittunge som ikke er tørr bak øra, etc. synes om en diskriminerende TV-serie fra 90-tallet. Dere er best <3
Hvis dette er første gang du leser Ikke ny, men ny for meg, velkommen hit – og her er greia:
Som den eneste tenåringen i 730-redaksjonen, er det flere popkulturelle referanser jeg ikke skjønner. Rett og slett fordi det er filmer og serier de andre i redaksjonen forbinder med å være barn og ungdom, som ble laget før jeg i det hele tatt ble født.
Derfor har jeg fått min helt egen spalte der jeg anmelder serier, filmer og musikk som jeg ikke har noe forhold til fordi jeg er for ung 
Til denne spesielle anledningen fant jeg en spesiell film!
Dette er en ekte klassiker jeg har hørt mye om gjennom hele barndommen. Jeg har til og med sett siste scene, men ikke hele filmen, før nå. Jeg snakker The Breakfast Club!
Se traileren til 80-tallsfavoritten The Breakfast Club her:
Dere vet at jeg liker å servere en god dose med fakta slik at dere henger godt med svingene, så nå kjører vi!
Dramedien The Breakfast Club hadde premiere på amerikanske og norske kinoer i 1985. For å sette dette året i kontekst var det samme år som Norge og Bobbysocks vant Eurovision Song Contest med «La det swinge» og a-ha toppet hitlistene i 19 land med «Take On Me». Altså gamle dager!
Mannen bak 80-tallsklassikeren er manusforfatter og regissør John Hughes. Han døde i 2009 med en mildt sagt imponerende katalog bak seg. Hughes skrev blant annet Hjelp, det er juleferie og de tre første Alene hjemme-filmene med barnestjernen Macaulay Culkin i hovedrollen. Legendefyr!
Til tross for John Hughes’ mange filmsuksesser, er The Breakfast Club sett på som hans mest betydningsfulle. Filmen ble en slags reset for ungdomsfilmer der man tok ungdommer seriøst. I dag er den anerkjent som en såkalt «coming-of-age»-film og av mange sett på som en kultfilm.
The Breakfast Club handler om fem videregående-elever som av ulike grunner må tilbringe lørdagen på å sitte igjen. De fem består av den kjekke sportsfyren Andrew, den populære baben Claire, den trøblete hipsteren John, den uskyldige skolenerden Brian og den sjenerte gothen Allison, som må tilbringe ni timer sammen på skolens bibliotek.
Her er den stereotypiske high school-gjengen i The Breakfast Club:
Hollywood-«mangfold» anno 1985 (Universal Pictures)
Noen kjenner til hverandre, men alt i alt kjenner ingen hverandre godt, så de bestemmer seg raskt for å ikke like hverandre.
Den assisterende rektoren Richard Vernon (Paul Gleason) starter gjensittingen med å gi elvene strenge instrukser om ikke å snakke, sove eller bevege seg de neste ni timene. Han gir også ungdommene en skriveoppgave: «Hvem tror du at du er du?». Han kommer innom biblioteket i ny og ne, men de fem ungdommene får stort sett sitte i fred.
Trøbbelmakeren John (Judd Nelson) har ingen respekt for regler og starter raskt å plage medelevene sine. De andre kjemper først litt i mot Johns sprell, men han klarer å få dem med på det meste.
Emilio Estevez og Ally Sheedy: Sports-jock faller brått pladask for introvert «weirdo» etter at hun får makeover fra filmens «babe» (Universal Pictures)
I løpet av de ni timene danner de alle nye vennskap og et nytt syn på livet gjennom krangler, trakassering, romantiske kyss, inntak av marijuana, en makeover og ærlige innrømmelser fra alle kanter.
Det er jo lett å få en liten oppvåkning hvis man tror en sjenert jente ikke har noe å komme med, eller at en trøblete fyr ikke har noe grunn til å være akkurat det!
Denne scenen, hvor de alle begynner å danse etter én liten joint, liker jeg svært godt!
Her må jeg altså klappe. Gratulerer med verdens kjedeligste plot!
Her har du altså fem hvite ungdommer fra den samme Chicago-forstaden, i samme alder – men med forskjellige interesser – som tilbringer ni timer sammen. «Tenk at de kan bli venner når de er så ulike?»
The Breakfast Club fikk meg til å innse hvor mye jeg hater ensidige fremstillinger av stereotyper. Karakterer som kun har ett personlighetstrekk – og alt rundt personen er basert på det trekket – holder ikke med 2020-briller.
Jeg har forståelse for at denne filmen kan ha vært nyskapende for 35 år siden, og at 80-tallsungdommer opplevde det «unike» vennskapet mellom ulike karakterer som spennende. Men for meg blir dette bare en teit klisjé.
The Breakfast Club står fast i en tid der vennskap på tvers av interesser var nyskapende.
Jeg føler meg heldig som er født inn i en tid der vi har flere filmer og serier som bidrar med komplekse og faktisk unike karakterer som bidrar med ulike perspektiv på verden. Ikke bare hvilken type man er på videregående.
Dette er gjengen som prøver å rømme (Universal Pictures)
Dere som har lest Ikke ny, men ny for meg før, vet hvor opptatt jeg er av sjarm.
Jeg kan la gammeldagse vitser og duste karakterer passere, så lenge en gode dose sjarm er involvert. I flere gamle filmer og serier, mener jeg det – altså sjarm – er noe av det eneste de overlever på.
For meg mangler The Breakfast Club sjarmen.
Jeg føler jeg slapp en bombe nå, men la meg forklare.
Hvis en film er teit og inneholder altfor mange klisjeer, trenger filmen nok sjarm til at jeg ignorerer mye av det teite. The Breakfast Club blir dessverre for teit og stereotypisk.
Weedene går rett i fletta på skolens «nerd» Brian Johnson spilt av Anthony Michael Hall (Universal Pictures)
Filmen gir meg nesten ingenting.
Ikke sjarm, ikke kunnskap, ikke humor, ingenting. Under flere scener kjeder jeg meg og scroller gjennom Instagram.
Men: Den siste scenen hvor rebellen John slår knyttneven i lufta mens han går over skolens fotballbane er legendarisk! Jeg synes legendarisk er et overbrukt ord, men det finnes ikke noen bedre måte å beskrive dette.
Folk i alle aldre har sett og hørt flere referanser til scenen med hiten «Don’t You (Forget About Me)» av Simple Minds i bakgrunnen. Etter at det skotske bandets «Don’t You (Forget About Me)» ble inkludert slutten av The Breakfast Club, tok låten nummer 1 på Billboard Hot 100 i USA – og holdt seg i topp 40 i England i hele to år, som fortsatt er rekord.
Hvis du har merkelig nok ikke skjønner hva jeg referer til eller bare trenger å friske opp minne litt, se her:
Jeg liker de siste tre minuttene av filmen bedre enn de 94 andre minuttene til sammen.
Den fine og episkee slutten løfter The Breakfast Club fra terningkast to til tre for meg.
Sorry til alle fans der ute!
Xoxo, din krenke-queen!
Send gjerne mail til [email protected] med tips til serier og filmer du tror en 17-åring er for ung til å ha sett, og som du vil at jeg skal anmelde fremover! Tusen takk for alle mail med filmtips og tilbakemeldinger på spalten min <3
