Bones and All kan bli gjennombruddet til Taylor Russell, og er Timothée Chalamets beste rolle!
Overraskende nok klarer en film om to kannibaler som forelsker seg å være både så følsom og voldelig. Det er noe med måten regissør Luca Guadagnino klarer å kombinere to sjangere som gjør at det nesten føles hypnotiserende. Evnen hans til å transformere populære historier fra kildemateriale til en unik cinematisk opplevelse er ikke ukjent.
Denne gangen har han igjen med seg manusforfatter David Kajganich, som Luca tidligere har samarbeidet med på Suspiria (2018) og A Bigger Splash (2015). David har adaptert romanen Bones and All av Camille DeAngelis.
I tillegg har vi jo vært spente på nok et samarbeid mellom regissøren og Timothée etter Call Me by Your Name (2017), spesielt siden det var skuespillerens gjennomsbruddsrolle. Men denne gangen er det Taylor Russell som får sjansen til å stå fremst i rampelyset.
Bones and All er markedsført som en kannibal-romanse fra 80-tallets USA, men man oppdager utover filmen at det ligger mer enn som så i kjernen. Det handler også om mennesker som søker etter å passe inn og finne seg selv. Men holder ikke tilbake på groteske kannibal-måltider heller.
Sulten på å finne seg selv
Når vi møter den sjenerte tenåringsjenta Maren (Taylor Russell) og faren (André Holland) er det en rolig stemning med en mystisk undertone. Denne filmen har jo definitivt satt en viss forventning til hva slags type film det skal være. Det er nesten som man glemmer alt dette de første minuttene.
Helt til Maren biter fingeren til en venninnene rett av, og du blir påminnet på hva slags film du har kjøpt kinobilletter til.
Man får en forståelse for forholdet mellom Maren og faren etter denne hendelsen. De må rømme umiddelbart, og det legges ikke skjul på at de har gjort dette før. Men denne gangen blir hun forlatt av faren, og det er her den lange bisarre reisen til Maren starter.
Hun får også en kassett om bakgrunnen hennes, og vi blir kjent med Maren samtidig som henne.
Gjennom reisen lærer vi en god del om andre «eaters», som de kaller seg. Hun møter først ensomme og mystiske Sully (Mark Rylance) som lukter henne fra lang avstand. Sully er kanskje den skumleste karakteren jeg har sett i år.
Senere møter Maren en annen av sin «type» – nemlig Lee (Timothée Chalamet). De legger ut på en reise for å finne moren til Maren, og knytter et sterkt bånd sammen.
Når de møter redneckene Jake (Michael Stuhlbarg) og Brad (filmskaper David Gordon Green med sin andre filmrolle) skifter tonen i filmen seg enda en gang. Det er en ekstremt truende og uhyggelig stemning i luften, mens Jake snakker om å spise et bytte «bones and all». Som er et smart frampek.
Kjemien smaker godt
Ny stjerneduo Timothée og Taylor i Bones and All (MGM)
Man blir helt fanget av skuespillet til Taylor i Bones and All, som hun bærer med glans. Hun lever seg godt inn i Maren som går fra å være sjenert til å bli en beinhard karakter. Timothée løfter også hver scene som Lee i hva som er skuespillerens beste rolle hittil. Det er ikke ofte vi ser han i en så eksentrisk karakter som både er slu og troverdig.
De har en god kjemi med hverandre som man legger spesielt merke til i de rolige og følsomme øyeblikkene i filmen. Spesielt med kroppsspråket deres. Når skrekk-elementet kommer inn i bildet er det interessant å se hvor forskjellig karakterene reagerer. Maren ønsker ikke å skade noen for sine fristelser, mens Lee gjør det han må gjøre for overlevelse. Han har mer forståelse og erfaring med hva det innebærer å være en «eater».
Det er ingen mangel på blodige og groteske scener i denne filmen heller. De ser ut som vampyrer der de ligger og konsumerer byttet sitt, og spesialeffektene ser veldig realistiske ut. Lydeffektene er også… realistiske. Jeg vil fortsatt tro at de som ikke vanligvis er så fan av body horror vil tåle å se denne. Det som kommer til å skremme deg mest er Marks karakter Sully.
Luca er en trollmann
Det er nesten som Luca har tatt Suspiria og Call Me by Your Name, slått de sammen, og sier: «Se hva jeg kan gjøre». Overgangene mellom melodrama og kannibal-kaos er så sømløst at det virker magisk. Det spilles bra med musikken og den atmosfæriske kinematografien av Arseni Khachaturan.
Dette er også den første amerikanske filmen Luca har regissert, og det er nesten som han har bodd der hele livet. Det er tydelige referanser til Badlands og Bonnie & Clyde, som regissøren selv har nevnt som inspirasjonskilder i intervjuer. Helt i starten med faren ga det nesten litt La den rette komme inn-vibber.
Det kommer til et punkt hvor historien faller litt flatt, men klarer å hente seg litt opp igjen mot slutten med en intens og hjerteskjærende avslutning. Man må sette pris på hvordan de har klart å kombinere skrekk og romanse på denne måten. Det er tilfredstillende å se det bli gjort så bra.
Jeg savnet dog det lille ekstra for at siste halvdel og slutten skulle treffe like mye som den prøvde på. Men den treffer godt nok til at vi kan forstå hva Luca har prøvd å skape.
Filmen er ute på kino nå. Terningkast 5!
