Pete Davidson briljerer i hjertevarm og mørk dramedie.
The King of Staten Island handler om døgenikten Scott Carlin, som fortsatt bor hjemme hos moren.
Scott drømmer om å starte en tatoverings-restaurant (hvor man kan spise mens man ser folk bli tatovert), men bruker mesteparten av tiden sin på å røyke weed med kompisene sine og overtale dem til å få litt under middels tattiser av han.
Det er mye som tyder på at denne karakteren er en ubrukelig og trist lasaron. Takk og lov lander han i flere latterlige situasjoner.
Scott sliter med tapet av sin brannmann-far som døde da han var syv år. Tragedien har gitt Scott mer godvilje enn han har bruk for, men det vil snart endre seg.
Når moren finner seg en ny brannmann-kjæreste, blir Scott nødt til å konfrontere sine egne følelser, så vel som komplekser etter en oppvekst sterkt preget av tapet av sin kjære pappa.
Scott må passe barna til sin nye stefar (UIP/Universal)
Førsteinntrykk bedrar
The King of Staten Island viser seg å være langt mer enn den gir seg ut for å være i begynnelsen. Historien, hvis manus er et samarbeid mellom Pete og veteranregissør Judd Apatow, er løst basert på Davidson og hans forhold til faren.
SNL-komikerens pappa, som filmen er dedisert til, omkom på jobb som brannmann under 9/11 sammen med 300 andre brannmenn i New York. Selv om handlingsforløpene ikke er det samme, klarer filmen tilsynelatende å håndtere mange av de samme vanskene Pete har slitt med i sitt virkelige liv.
(UIP/Universal)
Tragedien ulmer stadig under overflaten og skaper en spenning og motvekt til filmens mer frivole slapstick-elementer. Scott er ingen kløpper i kunsten å følge livets landevei, og søken etter identitet innebærer oppturer, nedturer og følelsesladede krumspring.
Sympatisk idioti
Pete Davidson gjør en fremragende jobb i sin første hovedrolle i en spillefilm. Kanskje fordi Pete og hans funksjonelle dobbeltgjenger har mye til felles. 26-åringen skal likevel hylles for det tredimensjonale portrettet han har skapt. Selv på sitt mest ubrukelige klarer komikeren å holde publikum på Scotts side.
Bill Burr spiller den nye kjæresten til moren (UIP/Universal)
Marisa Tomei som den sterke, dog utslitte moren er gøy, mens Bill Burr fra Breaking Bad imponerer som hennes nye kjæreste. Det er ekstra god casting å ha med selveste Steve Buscemi som brannmann-veteran, med tanke på at han på 80-tallet var brannmann i New York irl.
Datteren til Judd, Maude Apatow fra Euphoria er rå som Scotts «vellykkede» søster. (Se også opp for Pauline Chalamet – storesøsteren til Timothée Chalamet – som Joanne.)
Marisa Tomei som mammaen (UIP/Universal)
Regissør Judd Apatow (Trainwreck, Knocked Up, The 40-Year-Old Virgin +++) gjør også en solid innsats med karakterene.
Det er ingen åpenbar antagonist å spore, men heller ingen uskyldsrene personer i galleriet. Alle har sitt å stri med, og kombinasjonen av mennesker bidrar også til komediedynamikken.
Regissør Judd Apatows datter Maude Apatow (Lexi Howard i Euphoria) som Scotts søster (UIP/Universal)
Fyller ut sin lange spilletid
Filmens lengde er en potensiell fallgruve, da den klokker inn på godt over to timer. Likevel er The King of Staten Island handlingsmettet og reflektert nok til at lengden ikke føles tyngende. Det er likevel ting som kunne vært mer raffinert.
Vi får servert et par hakk for mange komedie-klisjeer, og dialogen glir av og til inn i mer klassiske stand-up mønstre. Men stort sett henter Apatow og Davidson det inn hver gang.
Den ikoniske filmfotografen Robert Elswit (som vant Oscar for There Will Be Blood) fortjener også skryt. Få kan matche hans teft for realistiske bilder, noe som forsterker dramaets troverdighet.
Det blir mange lasaronkvelder med gutta (UIP/Universal)
Klarer å treffe en nerve
Selv om filmen sentrerer rundt dyster humor og til tider keitete komedie, takler den underliggende temaer som sorg, mental helse, frykt og livsmestring. Nyanserte familierelasjoner skisseres på godt og vondt, og filmen finner sin styrke i de små, mellommenneskelige øyeblikkene.
Dette er først og fremst Pete Davidsons oppgjør med seg selv, men likevel langt fra selvsentrert. Med til tider brutal ærlighet, store mengder hjertevarme og sporadisk lattermildhet, har The King of Staten Island blitt sommerfilmen vi trenger i 2020.
