My Policeman er en gripende og dagsaktuell historie om forbudt kjærlighet. Men mangel på dybde gjør filmen litt tam.
730.no anmelder Prime Videos My Policeman.
Det er synd at det som skulle bli Harry Styles’ gjennombruddsrolle i trekantdramaet My Policeman ble overskygget av IRL-trekantdramaet Don’t Worry Darling. Den melodramatiske filmen har allerede hatt premiere på filmfestivaler og utvalgte kinoer, hvor responsen har vært middels. Filmen hadde jo sin første premiere midt oppi DWD-etterspillet på Venice Film Festival.
Nå er My Policeman endelig klar for global lansering.
Forventingene rundt My Policeman er uten tvil i retning Harry Styles som har muligheten til å bevise at han er en verdig hovedrolleinnehaver for første gang. Denne gangen har flere produsenter i Hollywood, som har sett tidlige screeninger, hintet om at dette kan bli stjernens Oscar-gjennombrudd. Da er det ikke rart at forventingene er skyhøye?
Filmen er basert på boken med samme navn av Bethan Roberts, som igjen er en fiktiv historie inspirert av forholdet mellom forfatteren E.M. Forster, politimannen Bob Buckingham, og hans kone. Ja, det er litt meta.
Regissør Michael Grandage (Genius) og manusforfatter Ron Nyswaner (Philadelphia) legger mye vekt på den rolige og estetiske stilen, istedenfor å gi oss et dypere innblikk i karakterenes emosjonelle tilstand. Vi får virkelig ikke vite så mye om karakterene, annet enn at noen liker øl og noen andre liker kunst og opera.
Men selv om det er mangel på dypere historiefortelling, klarer filmen fortsatt å fange deg i de mest sårbare øyeblikkene.
My Policeman har et godt oppsett.
Filmen åpner i en tåkete og dyster kyst i Sussex på sent 90-tall, hvor vi møter de eldre versjonene av Tom og Marion (Linus Roache og Gina McKee). Marion åpner døren for en gammel venn, Patrick (Rupert Everett), som hun skal pleie etter et alvorlig hjerneslag. I mellomtiden vandrer Tom rundt med hunden sin og overser gjesten deres. Dette sparker i gang en følsom historie om undertrykkelse og anger.
Det er en smart måte å trigge nysgjerrigheten vår på. Ikke bare er det tåkete mellom himmel og bakke, men også mellom denne mystiske trioen som knapt sier fire setninger til hverandre. Gjennom handlingen får vi to forskjellige perspektiver, men det er ikke før Marion leser Patricks dagbok vi får forhistorien til hvordan vennskapet utfoldet seg.
Denne perioden av handlingen starter interessant, men når det blir sammensveiset med hva som skjer på 50-tallet, blir den mer og mer forutsigbar. Det er dog samtidig her vi får mer forståelse for karakterene gjennom kontrastene mellom nåtid og fortid.
Harry Styles finner ikke rampelyset.
Når vi hopper til 50-tallet følger vi karakterene 40 år yngre, og stemningen blir med en gang litt lysere. Den unge læreren Marion (The Crown-stjernen Emma Corrin) faller pladask for den kjekke unge politimannen Tom (Harry Styles). I løpet av forholdet deres blir de gode venner med museumskuratoren Patrick (David Dawson), som senere viser seg å være Toms hemmelige elsker.
Det er vanskelig å gå mer inn i detalj på handlingen uten å avsløre for mye, men i hjertet av filmen finner vi en gripende og tragisk kjærlighetshistorie mellom to menn i et undertrykket samfunn som kriminaliserer homofili. I tillegg til en kone som blir satt i skyggen av sin ektemann.
Tom er en kompleks karakter som er fanget i en arbeidsklasse-boble som den sjenerte politimannen. Det er uten tvil en utfordrende rolle å ha ansvar for. Harry sjarmerer i rollen, og gjør det generelt helt greit. Men han sliter med å finne den følelsesmessige siden ved karakteren. Gjennom filmen føles utførelsen litt for ensformig, og rampelyset stjeles faktisk av Emma og David.
Ironisk nok er kjemien mellom de to bedre enn hva Harry har med noen av dem.
David Dawson får frem den snobbete, karismatiske og sårbare personligheten i Patrick på en svært troverdig måte.
Emma Corrin gir også en solid innsats som Marion, men det har ikke like stor effekt som den Emmy-nominerte rollen i The Crown hvor de spilte prinsesse Diana. Likevel klarer Emma og Gina McKee å sammenkoble den yngre og eldre versjonen av Marion på en sterk måte. Gina viser til slutt hvor knust karakteren er etter så mange år med skyldfølelse.
Innvirkende og hjerteskjærende, men tam i lengden.
My Policeman har en viktig historie i kjernen. Det er forbudt kjærlighet mellom to menn, og det er godt skildret gjennom klasseforskjellene deres. I tillegg kommer det frem hvor utfordrende det var å være homofil på 50-tallet vs. 90-tallet.
Mangelen på en dypere utforskning av komplekse karakterer gjør dog historien litt tam. Det er ikke nok tyngde for gjøre filmen så emosjonell som den prøver å være. Eller å skille seg ut fra et konsept man har sett før. Som sagt er estetikken og stilen i filmen veldig bra. Men ble det kanskje for mye fokus på det?
De bruker også for lang tid på å bygge opp en avsløring som føles forhastet, og etterlater oss med en konklusjon nesten uten en verdig forklaring. Det er uansett en helt grei film som man ikke skal legge skjul på er hjerteskjærende og gripende. Og som løfter filmen opp fra midt på treet. Mange må nok ta frem serviettene, for det kan bli en tårevåt opplevelse.
Terningkast 4.
Premiere fredag 4. november hos Prime Video.