730.no anmelder 28 Years Later 🎲
23 år etter den moderne klassikeren 28 Days Later får vi den andre oppfølgeren 28 Years Later. De kunne ikke vente fem år til altså?
Det er filmskaperduoen Danny Boyle og Alex Garland som er tilbake for å blåse nytt liv i raseriuniverset de startet på tidlig 2000-tallet. De har ikke laget en film sammen siden Sunshine (2007), hvor de hadde noen uenigheter om avslutningen.
I en tid der vi får oppfølgere og live action-remakes fra alle kanter, og nostalgien ofte veier tyngre enn en god historie, er det forfriskende å se en oppfølger som 28 Years Later vise fingeren til nettopp dette. Her griper de muligheten til å utvide konseptet og vise resultatet av en verden som bærer arrene fra raseriviruset 28 år senere. I likhet med 28 Days Later inkluderer oppfølgeren kommentarer om tidsrelevante temaer. Det er altså ikke en film proppfull med referanser og nikk til tidligere filmer, men viser heller veien videre gjennom historiefortellingen og andre aspekter.
Knyter sammen løse tråder
28 år etter raseriviruset aka Rage Virus tok Storbritannia blir vi introdusert til et lukket samfunn på øya Holy Island i Skottland. Her møter vi en liten gruppe mennesker som gjennom årene har bygd egen kultur, lover og regler. Øya har en sti til fastlandet og kan krysses når det er lavvann. Du kan dog ikke forlate øya med mindre du er trent til å beskytte deg selv mot farene på andre siden. Vi får også umiddelbart en oppklaring på ubesvarte spørsmål fra den litt mindre kule oppfølgeren 28 Weeks Later (som forresten har en av de beste åpningssekvensene dette århundret). Storbritannia er nemlig i full isolasjon for å hindre mer spredning.
Det er som om samfunnet har fått en ny start. For eksempel menneskene på Holy Island som lever av tradisjonelle metoder for overlevelse. Fisking, jakting og alt det der.
Historien til 28 Years Later følger hovedsakelig 12-åringen Spike (Alfie Williams). Han er klar for å ta sine første steg utenfor sonen, guidet av faren sin Jamie (Aaron Taylor-Johnson). Siden vi ser handlingen fra guttens perspektiv, så er det mye som må forklares.
World-building som gir mening
Jeg liker måten Boyle og Garland griper muligheten til å bygge noe større basert på hva Storbritannia har gått gjennom de 28 årene med viruset. Samfunnet og naturen har forandret seg, men det har de smittede også. En evolusjon som viser oss hvordan viruset har mutert mennesker på forskjellige måter. Noen tregere som er lettere å drepe, noen raskere og vanskeligere å forsvare seg mot, og noen så sterke at det nesten ikke er vits å gå i duell mot dem. Sistnevnte kalles alfaer – en enda skumlere mutasjon som gjør dem større, sterkere og andre muligheter du kan se for deg selv. De er med andre ord ikke noen man skal kødde med.
Disse konseptene introduseres mens Spike og Jamie navigerer gjennom de ukjente landskapene i Northumberland. Nye zombietyper, hint om andre grupper og en myte om en lege som vandrer rundt fastlandet og samler på døde kropper. Jo mer sønnen til Jamie lærer om hva som befinner seg utenfor øya, jo mer begynner tankene å florere.
Moren Isla (Jodie Comer) ligger nemlig hjemme med en alvorlig sykdom. Så fort Spike lærer at det finnes en lege på fastlandet, gjør han alt for å frakte henne dit.
Gjenspeiler virkeligheten
28-universets bruk av raserivirus (inspirert av zombier) som en allegori for vold, frykt og kollaps i samfunnet, bæres over til denne filmen også. Premisset til 28 Years Later minner oss om den konstante uroen i vår egen verden, enten om det er pandemi, Brexit eller krig. Men i kjernen er det også en kjærlig historie om familierelasjoner, morskap, liv og død. Hvordan står mennesker i mot dette kaoset? Hva er vår rolle i alt dette?
Dette er temaer som utforskes gjennom filmen men blir ikke fullstendig presentert før Spike og Isla møter legen Dr. Kelson (Ralph Fiennes). På forhånd blir han presentert som en psykopatisk figur, men er dette egentlig personen vi skal frykte? Kelson gjør oss oppmerksom på (med litt… annerledes metoder) at vi mister medmennesker hver dag. Hver kropp og hodeskalle har en historie.
Men hva med skrekk?
Ja, 28 Years Later høres ekstremt seriøs ut for å være en skrekkfilm. De har gått for en mer karakterdreven historie, noe lignende The Last of Us (som for så vidt hentet mye inspirasjon fra 28 Days). Liker man denne filmserien er det ikke blod, gørr og fete drap du bør forvente. Selv om 28 Weeks kanskje prøvde seg litt for mye på den fronten.
Men overraskende nok så klarer 28 Years å ha en tilfredsstillende balanse mellom grotesk horror og en fengende historie. De forskjellige mutasjonene jeg tidligere nevnte er skumle på hver sin måte. Eliminering av hver zombie føles som et skudd gjennom skjermen. Kreative kameravinkler som gir en treffsikker effekt.
Det er rett og slett imponerende hvordan de har tatt i bruk ulike kameraer, blant annet iPhoner med spesialutstyr. Målet var å gjenskape en rå og naturlig stil, en hyllest til originalen der de brukte videokamera for samme effekt. Det klarte de med glans nå også uten at det føltes som en gimmick.
Skrekkelementene forsterkes også av lyddesignet. Jeg kan ikke uttale meg teknisk om dette, men det da mørket la seg føltes det som om jeg selv befant meg i universet. Omringet av pusting, pesing og skrik rundt meg. Det minnet om følelsen av å spille The Last of Us eller Dying Light.
Sulten på mer
At en så sen oppfølger skal ha samme kulturelle påvirkning som 28 Days Later er kanskje litt for mye å be om. Det er vanskelig å leve opp til, spesielt når man tar i betraktning hvor stor innflytelse originalen hadde på zombiesjangeren på tvers av forskjellige medier. Det var mindre om zombier, og mer om menneskeheten. I 28 Years får vi nesten en miks av mye som har blitt utforsket i etterkant av originalen, men leverer det med en kraftfull frisk pust.
Noen ideer som ble introdusert i de tidligere filmene dukker opp igjen her uten at det graves noe særlig dypere. 28 Years forsøker å bygge mye nytt, men flere av konseptene føles litt underkokt.
Man kan vel kalle dette en reboot for å etablere ideene på nytt, og bygge dem videre i de neste to filmene (og kanskje mer?). Boyle og Garland har sjenerøst delt at historien i 28 Years Laters var stor nok til å bli en trilogi. Blant annet skal Nia DaCosta (Candyman) regissere neste film, etterfulgt av Boyle tilbake på tredje igjen for det store klimakset. La oss håpe det ikke blir like forvirrende som seneste Star Wars-trilogi.
Om alt dette faktisk var et kunstnerisk valg av filmskaperne, eller bare Sonys unnskyldning for å ha enda en franchise gående, er så klart opp for egen tolkning. Den første filmen i trilogien er i hvert fall en god start på fortsettelsen av en modig zombieserie. En historie som er enkel nok for å stå på egne ben, spennende nok til å holde deg engasjert fra start til slutt, og ambisiøs nok for å fortsette til noe større. Kall det billig ordspill men jeg er sulten på mer.
Terningkast 5.
