Da Selena Gomez-produserte 13 Reasons Why ble sluppet på Netflix på vårparten i fjor, ble den kjapt til en av de mest kontroversielle seriene strømmegiganten noensinne har vært borti.
Ved å sette skarpt og grovt fokus på et særdeles sårt og alvorlig emne, skapte historien om high school-jenta som som tok sitt eget liv etter å ha blitt voldtatt furore blant både seere, kritikere og mental helse-eksperter.
Er det egentlig ok å snakke så åpent om selvmordstanker og selvmord? Er det egentlig greit å vise såpass grovt og direkte materiale på tv? (Vel, Netflix er på internettet, ikke på fjernsyn, men same same.) Er det å ta opp selvmord noe som kan inspirere folk eller trigge folk til å begå selvmord selv?
Slik spørsmål dominerte debatten hvor enn serien ble tatt opp, og uten at det nødvendigvis kom noen konklusjon ut av det hele, var det en generell enighet om at vi som samfunn må lære å være mer åpne om selvmord og mental helse.
Når oppfølgersesongen dropper denne uken er det dog en litt tammere versjon. Ikke bare famler sesong 2 litt videre uten originalens sterke kildemateriale (Jay Ashens roman fra 2007), men det ser ut til all kritikken har gått inn på Netflix, ettersom de nye episodene trår relativt varsomt sammenlignet med runde 1.
NÅR CLAY (DYLAN MINNETTE) VENDER TILBAKE, ER DET I EN MINDRE GROV VERSJON ENN SESONG 1 (NETFLIX)
13 Reasons taper nok litt på dette kvalitetsmessig, men showets gode sider gjør fortsatt at det er verd en binge-session eller tre.
Sesong 2 gjenopptar historien om Clay Jensen (Dylan Minnette) og Co. omtrent fem måneder etter hendelsene i sesong 1.
Elevene ved Liberty High prøver å leve med alt som skjedde med kassettene, mens skolestyret selv må forberede seg på søksmålet fra Baker-familien. Noen jobber dog hardt for å hindre at vitnene skal stille i rettsaken…
En generell tone for sesongen er at hovedvekten ikke lenger ligger på Hannahs selvmord, men heller på følgene det har hatt for folkene rundt henne, samtidig som det utforsker mer av omstendighetene rundt mobbekulturen ved skolen.
SERIENS FOKUS LIGGER NÅ PÅ EFFEKTENE AV HANNAHS SELVMORD – NOE SOM GIR BLANDET SUKSESS (NETFLIX)
Disse premissene gjør en grei jobb med å gjøre opp for at serien ikke lenger har Jay Ashers spennende bok å basere seg på, men vi merker absolutt på at vi ikke sitter like hektet i år som vi gjorde i fjor.
Seriens røde tråd overskygges nemlig en del av litt for mye flashback-action vi kjenner at vi ikke trenger høre om, og litt for langsomt karakterdrama. Det hender litt for ofte at vi blir sittende og lure på hvorfor vi egentlig må se alle disse delvis repetitive scenene når handlingen egentlig kunne blitt gjort mye mer presist.
Det trengs nemlig ikke 13 episoder for å fortelle denne historien, selv om det sikkert ser veldig kult ut å ha 13 doser med 13 Reasons Why. Langsomme og følelsestunge drama kan være bra og vel så det, men helst skal man unngå at man går over grensen til det langdryge.
Serien fortsetter generelt å by på de samme elementene som først gjorde den dyktig og kjent verden rundt. Sår tenåringskultur og voksne som ikke forstår er noe serieskaperne definitivt forstår seg på, noe de demonstrerer i hver eneste episode.
Clay, Jessica, Alex og resten leverer mye av det vi fikk fra dem i fjor, til den grad at det føles litt for mye som déjà-vu.
NORSKE ALISHA ILHAAN BØ SPILLER JESSICA DAVIS – SOM LEVERER STERKT I SESONG 2 (NETFLIX)
Sesong 1 var virkelig sterk, mye på grunn av at ærligheten og råheten ved den var et nytt fenomen på mainstream TV, og uten den faktoren sliter sesong 2 med å levere på samme nivå.
Men, det skal dog sies at klarer man å komme over knekken (og fillerepisodene fordufter mot slutten av sesongen), så tar 13 Reasons seg virkelig opp og leverer godsakene. Det er når sesongen tar for seg nye områder at den får lov til å briljere slik vi vet serien kan.
Når støvet har lagt seg etter Hannahs selvmordskassetter, er det rom for nye historier som også er viktige at man får frem i dagslyset. Jessica (spilt av Grünerløkkas egne Alisha Ilhaan Bø aka Alisha Boe) og hennes ferd videre etter å ha innrømmet ovenfor seg selv og familien at hun er et offer for voldtekt byr på noen av sesongens beste sider.
Serieskaperne fikk visstnok høre fra fans som mente at det at Jessica fortalte foreldrene sannheten betydde at historien var slutt, som bare understreker hvor viktig det er at hennes liv videre blir satt i fokus. En opplevelse som som voldtekt slutter ikke akkurat sekundet man oppdager at det var det som faktisk skjedde, og Alishas solide tolkning av dette er muligens det dyktigste vi får se av skuespill fra den yngre delen av rollebesetningen.
MILES HEIZER ER ET EKSEMPEL PÅ AT SERIEN SATSER LITT FOR LAVT NÅR DET GJELDER SKUESPILLERTALENT (NETFLIX)
For øvrig er det mye halvgodt skuespill ute og går. For eksempel kommer Miles Heizer alias Alex Standall en såpass cringeworthy rolle at vi a) føler det er nødvendig å påpeke det i en anmeldelse og b) begynner å lure på om det faktisk ligger noe i at denne serien caster enkelte skuespillere bare fordi de har nailet «trist tenårings»-looken – noe Alex-karakteren selv påpeker at funker bra for ham.
Prisen for beste rolle går dog i år, som i fjor, til Kate Walsh (Grey’s Anatomy) for rollen som Hannahs sørgende mor, Olivia Baker.
Familiens pågående søksmål mot skolen fungerer som en ramme og struktur for sesongens handling, og byr på noen av dens viktigste scener og debatter, som slutshaming mot lad culture, og klandring av offer i stedet for voldektsforbryteren. Mamma Olivia har mildt sagt nok å styre på med, her er det mange, sterke følelser ute og går – noe Walsh takler ypperlig.
Samtidig må vi gi en shoutout til Derek Luke for hans opptreden som skolerådgiveren Kevin Porter, som ikke klarte å hjelpe Hannah slik han burde. Uten å spoile noe kan vi si at han er den eneste (!) som har fått tårene våre til å trille i løpet av sesongen.
Sesongens potensielle høydepunkt og sterkeste side er dog oppmerksomheten de vier voldtektsforbryteren og fotballstjernen Bryce Walker.
Vi får en nærmere titt på Bryce, nettverkene rundt ham som beskytter ham ubrydd av anklagene mot ham, samtidig som vi ser hva som skjer med de av hans nærmeste som aner stygge ugler i den tilsynelatende perfekte mosen, blant annet via hans mor Nora (Desperate Housewives Brenda Strong) og kjæresten Chloe (Mom and Dads Anne Winters).
Her spiller serien alle kortene den har i ermet for å få raseriet i oss til å brenne og engasjere oss i samfunnsdebatten – og det funker særdeles godt.
13 Reasons Why serverer i år, som i fjor, noe av det mest gripende og viktigste materialet tenåringsdrama har å by på. Litt mye overflødig rot, litt treigt og til dels klisjépreget manus, samt repetitiv handling som føles som hakk i platen (evt. floke på kassettbåndet, vi vet ikke helt hvordan den teknologien fungerer) hindrer den i å leve opp til originalen.
Men, det serien gir oss av ny historie og uutforsket territorium er imponerende nok til at det er fortsatt er verdt en titt.
Sesong 2 har kanskje ikke 13 gode grunner til vi skal binge den like hardt som vi gjorde med sesong 1, men dyktig historiefortelling om et interessant og aktuelt emne via et par stjerneskuespillere i fronten gjør at den er mer enn verdt en titt.
Tammere, ja, men fortsatt vågal og fengende som fy.
Sidenote: I sammenheng med den nye sesongen har Netflix satt opp en hjelpekanal for alle som sliter psykisk. Nettsiden 13reasonswhy.info retter deg til hjelpetjenester basert i landet du besøker siden fra, og forteller hvor du kan få hjelp. Siden vil også få en rekke videoer av casten som diskuterer tema som blir tatt opp i sesongen. ❤️
PS: Netflix avlyser 13 Reasons Why-premierefesten etter skoleskyting – se hva Selena Gomez sier