Det gjør vondt, men du må se 12 Years a Slave

1. mar 2014 kl. 00:00
(SF NORGE/FOX)

Slavehandelen er et bekmørkt kapittel i USAs historie, og det er derfor – for å si det råmildt – ikke særlig festlig å se 12 Years a Slave, den sterke oppfølgerfilmen til Shame-regissør Steve McQueen (nei, ikke skuespilleren fra Bullitt).

Men det er desto viktigere å se den. For vi må ikke glemme hvor inni helvetes jævlig det var for afriansk-amerikanere i USA for bare 150 år siden.

For eksempel for den velkledde musikeren Solomon Northrup, en fri, svart mann med eget hus, kone og barn, som på usedvanlig uheldig og brutalt vis ble kidnappet til slaveri mens han trodde han var på forretningsbesøk i Washington DC.

I løpet av én natt ble spellemannen fengslet, lenket og kledd naken, før den frie mannen i ham bokstavelig talt ble banket ut ved hjelp av en planke.

12 Years a Slave er basert på boka Solomon skrev etter, nettopp, 12 år som slave. Den hittil ukjente britiske skuespilleren Chiwetel Ejiofor tolker hovedrollen så det gjør vondt i magen å se på, og er vel fortjent Oscar-nominert for innsatsen. Det samme gjelder motspiller Lupita Nyong – også et nytt fjes i Hollywood.

Karakterveteran-ish Michael Fassbender inkarnerer den hvite rasshøl-klassen så man får lyst til å piske ham til blods, og er havnet i Oscar-racet for dette. På grunn av den sterke historien som fortelles her, kan vi nesten ikke tenke oss annet enn at dette er filmen som blir kåret til årets beste.

Sammenliknet med de andre nominerte i klassen, føles den i hvert fall veldig mye større og viktigere – i hvert fall i et amerikansk perspektiv. Selv om dette også er en konvensjonelt fortalt film.