Filmer å se under sosial distansering.
Det kunne vært verre?
Norge har vært ganske heldige, sammenlignet med kornakrisen i mange andre land.
Men det er leit å måtte sitte inne alene. (Eller, grøss… Med samboer/familie 😷)
Noe man bør sette pris på er forslag til underholdning.
730.no serverer her et utvalgt med filmer om isolering, som egner seg godt til å se i isolasjon.
Morderengelen
(El àngel exterminador, Luis Buñuel, 1962)
Den spanske surrealisten Louis Buñuel stiller mange spørsmål i sine filmer, uten å gi noe særlig svar. Mest berømt er hans film om et overklassemiddagselskap hvor gjestene sakte, men sikkert forstår at de ikke klarer å forlate rommet. Og ingen vet hvorfor dette skjer. Dette gjorde filmen så provoserende at den ble forbud i Russland, fordi ideen om å ikke ha lov til å forlate et selskap ble ansett som en fornærmende, politisk demonstrasjon.
Personae
(Ingmar Bergman, 1966)
I et av Ingmar Bergmans mesterverk, spiller Liv Ullmann en skuespillerinne som plutselig slutter å snakke. Legen klarer ikke å diagnostisere henne, og hun blir istedenfor sendt avgårde for å tilbringe sommeren på en hytte ved havet sammen med en sykepleier som skal prøve å finne tilbake til stemmen hennes. Hva skjer med deg når du tilbringer hver eneste dag med en person som ikke snakker?
Alien
(Ridley Scott, 1979)
I verdensrommet kan ingen høre deg skrike… Ridley Scott-klassikeren om den mystiske 8. passasjeren på romskipet Nostromo, starter som et lystig karantenelag i space. Men til slutt blir Ellen Ripley (Signourney Weaver) mutt putt alene sammen med romvesenet. Som er jæla ekkelt krek, selv den dag i dag. Filmer som etterligningene denne sci-fi-gyseren – og oppfølgeren Aliens – har blitt så mange at man nesten kan kalle dem en egen sjanger.
Ondskapens hotell
(The Shining, Stanley Kubrick, 1980)
Når det kommer til filmer om familier i isolasjon, er dette muligens den ultimate. Stanley Kubricks filmatisering av Stephen King-romanen viser «all work, no play» kan gjøre med noen når Jack Torrance og familien hans skal tilbringe vinteren alene på et isolert fjellhotell. Bonus: Det er så mange detaljer og myter rundt innspillingen at det er laget en meget god – dog en smule intens – dokumentar utelukkende om The Shining-konspirasjone; Rom 237 fra 2012. (Om du ser begge filmene på en kveld har du klart å kvele nesten 4,5 timer – og kanskje blitt liiiitt gal selv)
En ny dag truer
(Groundhog Day, Harold Ramis, 1993)
Føler du at du våkner opp og lever samme dag om og om igjen? I Groundhog Day spiller Bill Murray en værmann på jobbtur til Punxsutawney, Pennsylvania for å dekke skogmurmeldyrdagen; det årlige fenomenet hvor et skogmurmeldyr forutsier værsesongen. Han syntes det er like tåpelig som det høres ut, og er lettet over å bli ferdig med dagen når han omsider legger seg på kvelden. Når TV-reporteren dog våkner dagen etter, forstår han etterhvert at han opplever den samme dagen om og om og om igjen. Noen internettdetektiver har kommet frem til at han opplever dagen hele 12 395 ganger før han kommer seg ut av den onde sirkelen. La oss håpe vår isolasjon ikke varer like lenge.
Safe
(Todd Haynes, 1995)
Sammen med den nesten 10 år gamle virus-thrilleren Contagion, har dramaet Safe fått en uforventet re-introduksjon i 2020. Julianne Moore spiller en sofistikert husfrue som begynner å bli allergisk mot absolutt alt. Venninnene fra teselskapene og treningssenteret forsøker å fortelle henne at det alltid finnes en diett, te eller annen selvhjelpsbehandling som kan redde henne. Men ingen ting ser ut til å hjelpe. Istedenfor gjør det bare situasjonen verre. Filmen stiller et spørsmål de fleste av oss funderer over «i disse koronatider»… Er jeg syk? Eller bare hysterisk?
Moon
(Duncan Jones, 2009)
Sam Rockwell spiller en astronaut alene i et romskip på vei for å høste alternativ energi fra månens bakside. Hans live-feed til jorden er død, og hans eneste selskap er roboten GERTY. (Roboten spilles av den nå kontroversielle Kevin Spacey, men det er lett å ignorere da man ser ikke ansiktet hans.) Filmen er regidebuten til Duncan Jones – sønnen til David Bowie! Utenomjordisk far, utenomjordisk film.
Κυνόδοντας
(Dogtooth, Yorgos Lanthimos, 2009)
Den greske regissøren bak The Lobster, The Killing of a Sacred Deer og The Favourite er veldig flink til å gjøre publikummet sitt ukomfortable. Dogtooth handler om tre tenåringsøsken som ikke får lov til å forlate huset av sin autoritære far før de har mistet «hundetannen» sin (hint: mennesker har ikke noe som heter hundtann), og har dermed kun hverandre å forholde seg til og utforske. Filmen er like morsom som den er ubehagelig, og like rar som den er vakker å se på.
The Wolfpack
(Crystal Moselle, 2015)
The Wolfpack handler om de seks Angelou-brødrene som i 14 år var tvunget til å tilbringe alle døgnets timer innenfor de fire veggene til foreldrenes leilighet i nabolaget Lower East Side på Manhattan. Alt de kunne om verden utenfor hadde de lært fra filmer, og de tilbrakte dagene med å gjenskape favorittfilmene sine med hjemmelagde rekvisitter og kostymer. Den merkeligste og desidert mest relevante filmen på denne listen er også den eneste som er helt sann. Dette er en dokumentar, og den vant pris under Sundance-festivalen i 2015.
10 Cloverfield Lane
(Dan Tractenberg, 2016)
I den uoffisielle oppfølgeren til monster-thrilleren Cloverfield fra 2008 våkner en ung kvinne opp i en mystisk bunker etter å ha vært i en bilulykke. Der er hun og en annen forvirret ung man sammen med Howard, eieren av bunkeren. Han påstår at verden er blitt forgiftet og at han har reddet begges liv ved å holde dem i bunkeren. Men etterhvert blir de to fangene usikre på hvor det egentlig er verst… Inne i bunkeren eller utenfor?
Berlin Syndrome
(Cate Shortland, 2017)
En ung fotojournalist er på backpacking i Europa og drar på date med en ung, sjarmerende mann hun møter på gaten. Daten blir til overnatting, men dagen etter lar ikke sjarmøren den unge kvinnen dra hjem… One-night-standen fra helvete er basert på romanen til Melanie Joosten fra 2011, og kan være betryggende titting om du savner å dra på date.
Climax
(Gaspar Noé, 2018)
En gruppe franske dansere samles på en bortgjemt, forlatt skole midt i USA for å øve. Vi møter dem under den siste kvelden på skolen, hvor danserne fester og nyter en punsjbolle de enda ikke vet er er full av LSD … Noen koser seg meget i rusen, men for andre blir det et isolert mareritt som ikke ser ut til å ende. Hint: Prøv å holde deg unna hallusinogene droger om du ikke har mulighet til å gå ut for å ta litt luft, eller menneskene du er sammen med er folk du egentlig ikke liker så godt. PS: Ikke la deg skremme av konseptet; filmen er en visuell godtepose – spesielt om du savner å dra på rave.