Hopp til hovedinnhold
(GRAPPA MUSIKKFORLAG/HES)

♫ Siri Nilsen om det nye albumet – låt for låt

(GRAPPA MUSIKKFORLAG/HES)

Siri Nilsen slipper i dag sin tredje plate Skyggebokser, som i likhet med de to foregående allerede har fått mye ros. Blant annet fra Aftenposten, som gir albumet terningkast 5. Vi ba 29-åringen fra Oslo om å beskrive sporene på Skyggebokser – låt for låt.   


Hør albumet via Spotify eller Wimp mens du leser, eller kjøp det hos iTunes:





 «Klar»

– Denne sangen hadde egentlig et helt annet pianospill med andre akkorder og annen melodi da jeg skrev den. Men under innspillingen av en helt annen låt skulle produsent Øyvind legge litt piano som krydder under mange lag av andre instrumentspor. Og da jeg hørte det litt forsiktige, ulmende, fine pianospillet fikk jeg utrolig lyst til å bruke det som grunnlag for denne låta. Øyvind måtte overbevises, men til slutt lot han meg hente fram dette sporet fra lang baki lydbildet og la det virkelig høres som hovedspor på åpningslåta.

Sangen handler om å innse at alt er forgjengelig, og bli klar over hvordan man ubevisst prøver å holde fast i alt. Selv kjipe ting.


«Passasjer»

– Dette er det første jeg har skrevet fra bunnen av sammen med noen andre. Jeg hadde en låt på forrige albumet («Skjøtet») der vi fant fram til akkorder sammen i studio, men da hadde jeg tekst og struktur klart på forhånd. På «Passasjer» hadde jeg bare to ord i hodet, «passasjer» og «stedløs», som jeg følte kunne beskrive noe jeg kjente på. Jens (Carelius, produsent) satt i opptaksboksen og varmet opp på gitaren da han plutselig spilte et riff som vi alle likte. Øyvind (Røsrud Gundersen, produsent) satte seg ved det slitne pianoet og jeg begynte å nynne mer tekst. Det var en litt uvant måte for meg å synge på, men jeg likte at det var litt mer kraft i sangen enn jeg pleier å ha. Tematikken går på at man må gå igjennom sine ting og lære av det selv. Ingen andre kan egentlig hjelpe deg når alt kommer til alt.

Fortsetter under 


«Det som reparerer alt»

– Dette var den første sangen jeg skrev etter at forrige plate, Alle snakker sant, var ferdig. Jeg hadde fått låne en leilighet som kontor en periode, siden det var vanskelig å jobbe hjemmefra med en liten baby i hus. I dèt jeg satte meg ned for å nyte stillheten og starte skrivingen hørte jeg et vræl fra naboleiligheten fra en baby i omtrent akkurat samme alder og humør som min egen. Det ble mitt soundtrack i noen uker.

Jeg hadde fått låne en svær, gammel og lite håndterbar gitar også. Min ganske lille hånd klarte ikke en gang spille en G på denne gitaren, så jeg måtte belage meg på å spille litt smått på få strenger. Den lille gitarfiguren jeg begynte med smeltet sammen med en vokalmelodi med èn gang, og teksten kom først på engelsk, ca ti minutter etter på norsk. Dette var en sang jeg hadde hatt på tunga i noen uker, så den var fort gjort.


«Jeg lover»

– Denne sangen skrev jeg først med bare piano til. Jeg hadde bare versene og fram til prechorus (jeg lover, jeg lover, jeg lover). Ikke noe refreng. Etter at jeg hadde spilt inn det jeg hadde lot vi låta ligge litt. Jeg tenkte det skulle være en rolig nedpå produksjon med litt koringer og cello til. En dag jeg kom i studio spilte Øyvind av et refreng han hadde klippet sammen fra de gamle opptakene med synth og beats til, sikker på at jeg kom til å hate det. Jeg elsket det! Jeg som egentlig er livredd synth og beats! Jeg synes den feber-aktige produksjonen passer godt til teksten som beskriver å både ville og ikke ville ta oppgjør med en slags løgn man har sullet seg inn i.

Fortsetter under 


«Denne gangen»

– Denne sangen handler om gå i de samme fellene igjen og igjen. Å naivt tro at ting har forandret seg, bare for å måtte lære enda en gang at alt er ved det samme. At man ikke kan jukse seg til alt som er ekte og bra.


«Arbeid»


– Noen ganger i livet kjemper man sin hardeste kamp, uten at noen vet det. Man går i krigen uten at noen klapper en på skulderen etterpå. Ingen medaljer. Når man føler at man har funnet ut hvordan man best går sin vei i livet, også blir man bare kastet på havet i stedet, og må lære å svømme. Da kan man kjenne på helt andre fortvilelser og styrker enn man visste fantes. Noen ganger er det å bare fungere normalt en jobb.

Da vi spilte inn denne var jeg ganske tidlig fornøyd med produksjonen. Jeg ville ha den ganske naken og rå. Fantastiske Marius Simonsen hadde vært innom og lagt trommene akkurat sånn jeg hørte for meg og håpet det skulle bli. Organisk, litt møkkete og drivende. Sammen med noe kor, bass, el-gitar og litt piano var jeg egentlig ferdig med låta. Men Øyvind ville ikke slippe den. Han jobba og flikka og la på småting hele tiden. Mer kor. Mer gitar. Mer bass. Plutselig var det blitt en mye mer mettet og spennende låt. Da manglet vi bare ett eller annet i broa, for å mykne opp alle rytmene. Vi fabla om pakistanske strykere og begynte å lete etter referanser. Tilfeldigvis kom vi over pappas (Lillebjørns) første soloplateutgivelse, Tilbake fra 1971, og fant noen nydelige tverrfløyter der. Jeg ringte pappa og spurte om å få sample. «Pappaah, væær så snill kan jeg få lov?». Fikk lov.


«Blikk som speiler havet»


– Jeg så et foto en gang av et par som holdt rundt hverandre. I den enes øyne kunne du så vidt skimte refleksjonen av havet, som var utenfor bildet. Jeg synes det var et vakkert bilde på å føle seg fanget, og lengte ut. I denne teksten er det ikke personen man vil vekk fra, men i løpet av en lang relasjon vil man ha sagt og gjort ting man angrer på, og denne sangen handler om å ønske å starte med rene ark.

I studio komponerte Øyvind et slags cello-teppe som kommer uti låta. For meg er hørest det ut som et vilt og forlokkende hav.

Fortsetter under   


«Skyggebokser»

Her hadde jeg et bilde i hodet av en japansk samuraikriger som står til knærne i voldsom sjø og stikker sverdet inn i bølgene. En som sloss mot idèer i sitt eget hode. Og hun som står på land og venter på ham.

Jeg fant fram en dulcimer (amerikansk folkeinstrument) som jeg ikke vet hvordan man egentlig skal spille på. Men jeg stemte den som jeg synes var fint og skrev og spilte inn denne sangen sånn. Dulcimer’n ble kjøpt i Chicago da vi bodde der et halvår da jeg var seks år. Husker jeg allerede da elsket når samme tema går igjennom en hel låt, eller samme tone ligger og ulmer under alle akkordene. Kommer alltid tilbake til det i musikken. Det og sånn kjapp spilling på strenger eller piano, arpeggio. Og moll.


«La det gå»

– «La det gå» er kanskje litt rart å si på norsk, men jeg lover at jeg skrev denne før Disney lanserte Frozen og «Let it go». 🙂

Jeg skrev egentlig denne på ukulela, men den passet liksom ikke lydmessig på noen av sporene på plata denne gangen, så vi endte med å stemme en el-gitar som ukulele og så jeg spilte inn på den.


«Utenat»

– Dette er en sang jeg gjør helt acapella på scenen. Jeg hadde egentlig en del ideèer for lydbildet rundt denne teksten og melodien, men endte med å føle at det meste sto i veien for det jeg ville formidle. Vi prøvde på plata også, å legge på en del spor med seig blås, synth og perk, men endte med å fjerne nesten alt. Nå tenker jeg at jeg skulle latt den være helt naken. Det er noe med å skrive om opplevelsen av å bli mor, og plutselig se en slags sammenheng i tid og sted. Det er egentlig for stort, for vart og for uforståelig til å kunne sette ord på. Men så hadde jeg denne nattasangen jeg gikk og nynnet på for datteren min, som jeg på en måte sang til moren min. Måtte få den med på plata, som et lite spørsmål på slutten.


(HELENE HALVORSEN KNUTSEN)

Se også: ♫ Siri Nilsen lover deg ♥ (videopremiere) 

Nyeste saker fra 730.no

Les mer