Det knyttes enorme forventninger til Kon-Tiki, spillefilmen om Thor Heyerdahls etterkrigsekspedisjon i Stillehavet. Med et budsjett på over 100 millioner kroner, er dette med god margin Norges dyreste filmproduksjon noensinne, og regissør Rønning kunne i dag fortelle til Dagbladet at grunnet generøs dugnadsånd, så vil et mer reelt verdianslag befinne seg på rundt det dobbelte.
Det siktes til spesialeffektene, der ulike studioer og artister har bidratt «pro bono» for å få de utrolige naturscenene fra ekspedisjonen på plass. Og som traileren fra tidligere i dag bevitner ser det virkelig storslått ut:
(Fortsetter under klippet.)
Og «pro bono», eller «for det offentlige gode», er et gjennomgående stikkord i dette prosjektets sammenheng. Visst ser det lekkert ut med effektene, men det er noe mer med denne filmen. Det er nesten som om det er i det norske folks interesse å få den laget. Thor Heyerdahl er en nøkkelperson i norsk historie og en viktig bidragsyter til hva en kanskje kan kalle vårt nasjonale selvbilde. De gangene mange av oss føler oss som mest patriotiske, er (ironisk nok) når man hører Heyerdahl snakke engelsk.
Med all respekt for Jarle Andhøy og andre moderne eventyrere, Heyerdahl levde og utførte disse radikale ekspedisjonene i en tid der det ikke fantes teknologiske duppeditter og (per i dag) essensielt kommunikasjonsutstyr, noe som bare forsterker bildet av ham som «en av de siste, virkelige oppdagerne».
Det er noe halvmytisk over det, Thor Heyerdahl selv er nærmest for en kulturskatt å regne, og jeg merker at jeg heier voldsomt på denne filmen – om ikke for annet enn å sementere hans arv i en moderne form, for både gammelt og nytt publikum.
Så, hvis vi ser over inventarlisten til Kon-Tiki, så har vi effektene, vi har en historie spekkfull av både eventyr og patos, vi har budsjettet, og jaggu meg har vi også rollebesetningen. Personlig ble jeg superfan av Anders Baasmo Christiansen etter å ha sett brilliante Dag. Odd-Magnus Williamson er en overstadig gøyal fyr jeg mistenker vil passe perfekt inn i dette universet, morsom eller ei. Pål Sverre Valheim Hagen gjorde utmerket figur i Max Manus. Også er det Agnes Kittelsen da, Agnes Kittelsen er jo for faen Agnes Kittelsen. Kan ikke hun bare være med i alle norske filmer? Se da!
Og om du er en av haterne som ikke tror på at norsk film skulle klare noe slikt på egenhånd, kan du kanskje la deg overbevise med at Rønning og Sandberg har fått med seg tung, internasjonal drahjelp. Produsenten Jeremy Thomas, som i 1998 vant Oscar for The Last Emperor, er med på laget, og har ifølge Variety forsøkt å realisere en spillefilm av Kon-Tiki siden 1996.
Det er med andre ord mange biter som ligger til rette for at dette skal bli en usedvanlig god kinoopplevelse, og sjeldent har det vært mer attraktivt med blått blod. Det er nemlig kongelig premiere på Den Norske Opera 23. august, mens vi vanlige, dødelige må vente en hel, ekstra dag før kinoene åpner dørene. I mellomtiden er det på sin plass å minne om at Thor Heyerdahls bøker er fantastisk strandlektyre nå i sommer, du får sikkert tak i de på Ark eller lignende.
Se også: Mer om Kon-Tiki på 730
