Throwback: Scott Storch, hva skjedde?

25. jun 2015 kl. 00:00

– Hei, jeg tjente 200 millioner kroner på å lage beats, men brukte opp alt på å være en kokainavhengig kåtskalk. Nå bor jeg på sofaen til en kompis, og ingen tar telefonen når jeg ringer.
 
Historien om den festglade hitmaskinen Scott Storch er så skrullete og drøy at den – nesten – blir morsom:
 
Fra enkle kår i hjembyen Philadelphia, via faste tirsdagsjams
på lugubre nattklubber sammen med de daværende medlemmene i The Roots, via gjennombruddet som låtskriver på nevnte bands Grammy-vinnende
«You Got Me» og faste samarbeid med tungvektere som
Dr. Dre og Timbaland – til et pengeforbruk så ute av kontroll at det får
russetiden i Bærum til å se ut som en sober affære: Den nå 38 år
gamle, nylig-ut-av-rehab med et inferno av kemnerkrøll å gjøre rede
for, en gang så hete produsenten, har god grunn til å
henge med geipen.
 
Da Dr. Dre i 1997 låste seg inne for å skape det som ble hans udødelige oppfølger til The Chronic fra 1994, var det to relativt ukjente musikere som ble hyret inn for å sørge for at Chronic 2001 låt
bunnsolid fra a til å: Aftermath-affilierte Mike Elizondo og vår mann Scott Storch. Scott var
fortsatt et relativt ukjent navn for de fleste, men via uforglemmelige
riff og keyboard-krydder på det som skulle bli monumentale superhits som «Still D.R.E.» og «Forgot About Dre» gikk det ikke lang tid før den kjede-bongrøykende middelklassegutten var et av de heteste navnene i musikkbransjen.

 
(Fortsetter under.)


 
Dre & Scott fortsatte samarbeidet med blant annet Eve feat. Gwen Stefani «Let Me Blow Your Mind», Xzibits «X», G-Unit «Poppin’ Them Thangs» og Game feat. 50 Cent «Westside Story».
 

Scott flyttet så fra Los Angeles til Miami hvor han hooket opp med Timbaland, beatbamsen som på den tiden fortsatt hadde et usnaut ballegrep
om urban amerikansk radio. Sammen kokte duoen opp Justin Timberlakes gåsehud-anthem «Cry Me A River».
 
Dét synthriffet? $cott, seff:
 

Produksjonshonorarene fordoblet seg kjapt og sjuke summer rullet stadig inn, i takt med at ryktene
om den etterhvert svimlende rike og suksessfulle produsentens forbruk (både ut av lomma og opp i nesa) vokste
seg sterkere. Scott bosatte seg i et gigantisk
herskapshus i Miami på 1672 kvadratmeter, holdt daglige fester på privatyachten
The Tiffany, og rullet til og fra studio i utallige Maybachs, Jaguar’er, Rolls-Royce’er og Ferrari’er. Far hadde på et punkt 20 biler, hvorav én var en fransk-italiensk Bugatti til $1.7 millioner. Ute av kontroll? Hell, ye$. Men så lenge radiosnopet pøser på er det ingen som klager.



I perioden 2003-2006 var den ustoppelige superprodusenten ene og
alene ansvarlig for verdenshits som Beyoncés «Baby Boy», «Me, Myself
& I» og «Naughty Girl», Marios «Let Me Love You» (< i USA), Fat Joe og Terror Squads tidløse, < på Billboard Hot 100-banger «Lean Back», 50 Cents «Candy Shop» (< i USA) og «Just A Little Bit», Lil' Kims comeback-singel «Lighters Up», Chris Browns «Run It!» (< i USA) og Fat Joe feat. Lil Waynes «Make It Rain».



«Auu!» sa sparegrisen. Gjerrigknarken Scott på MTV Cribs mens livet fortsatt var gøtt:

 

Den notoriske kåtskalken sjøl sammen med Kardiashian-søstrene under Miami-åpningen av deres Dash-butikk. Scott skal angivelig ha fått tafse fritt på Kim på denne tiden, noe mor selv nekter hardt på i ettertid.

Den daværende «Kongen av Miami» sniker opp på en badende Kardashian:

Scott flexer keyboardmusklene for MTV-programleder Sway:

 


hitlistene verden over så livet tilsynelatende råflott ut, men i
studiokulissene var nedturen allerede vel på vei: Overdådig kokainbruk er som kjent ingen vane som fører med seg et flora av rasjonelle beslutninger, og
både businessbiten og stormannsgalskapen til den Miami-baserte
gla’gutten ble etterhvert skremmende skrullete. Da Scott ble spurt om å fly ut fra Miami
for å jobbe med Christina Aguillera på oppfølgeren til deres
supersuksess med hennes fjerde album
Stripped (2002), forlangte far privatfly til
seg og hele sitt entourage. Og da han fikk nei, ble han furt og avslo
tilbudet om å produsere hennes nye album (Christina svarte så med å koke opp en
disselåt med den usubtile tittelen «F.U.S.S.» alias «Fuck U, Scott Storch»).
 
Festløvens beats på denne tiden gikk for 100.000 dollar stykket, men pengene forsvant ut før de rakk å komme inn; I et intervju i 2009 med magasinet Details mimrer Scott over glansdagene:
 
– Det var helt ute av kontroll. Jeg var konstant på byen og var fucked up og hadde altfor mye penger. Jeg tipper jeg brukte bortimot 250.000 dollar i måneden. Jeg var overbevist om at jeg kunne lage hits for hvem som helst (inkl. Hulk Hogans datter Brooke – SMH – red. anm.), og fikk på coke 24/7. Vi kunne stikke ut i Miami en kveld og ende opp på nachspiel i Las Vegas. Få på mer kokain, flere damer. Jeg stakk til en bilforhandler og kjøpte en Rolls-Royce klokka 11 om morgenen etter å ha vært våken i to døgn. Jeg har sikkert kjøpt over 10 biler på fylla.
 
I 2009 var festen over: Scott ble slått konkurs og måtte på rehab. Han ble også arrestert for å ha ungått å nedbetale en Bentley han kjøpte i gave til sin daværende forlovede Lil’ Kim. På dette punktet skal han ha brukt opp nærmere 200 millioner kroner, hatt en gjeld på over 500.000 dollar i ubetalt skatt, i tillegg til utestående barnebidrag og manglende nedbetaling på opptil flere svindyre sportsbiler. Details avslører i samme intervju at Scott for harde livet prøver å få solgt herskapshuset til 7 millioner dollar (han har ikke noe valg), og sover på sofaen til en advokatkompis, og er, bokstavelig talt, hjemløs. 
 


Scott forteller
videre til magasinet at han sliter med å booke sessions, og ingen av eks-bestisene i bransjen tar telefonen når han ringer. 

 
Tross enda en kokainarrest så sent som i februar i år (Gud bedre) – et lysglimt av håp om gjenlevende storhet hos fattigfar kom via Big Bois superduperlåt «Shutterbugg» i forfjor:


 

 
Ikke kall det et comeback – helt ennå: I et ferskt klipp som dukket opp på nett forleden dag, sitter en nå 38 år gammel Scott foran flygelet i kompis sin Miami-villa og
lirer av seg ymse melodier han skrev og spilte i løpet av sin
storhetsperiode som urbanmusikkens aller hotteste produsent. Trist
og blakk kanskje, litt mer tafatt i fjeset, ja – men uansett hvor mye man
klovner stormannsgalskapen og irriterer seg grønn over hvor heftig han
klarte å kuke det til for seg selv – far er The Shit.

Ekte prat. 

 
Et medlidende sukk etterfulgt av et
respektfullt bukk: Scott, en gang så utrolig hot. I 2012 så utrolig not. Men vi ønsker ham fortsatt alt godt. Et comeback hadde vært helt rått.
 
Re$pect: