– «Heartbeat Radio» is Lerche’s most eclectic outing yet, with no overarching concept beyond a consistent level of excellence

(3,5 av 4 stjerner i Los Angeles Times)

Med sitt femte album i butikkene tok Sondre Lerche seg en liten, sen norsk høstferie, som egentlig ble mest jobbing. Blant annet måtte den 27 år gamle bergenseren snakke med 730.no, noe vi dog tipper han synes var hyggelig. Etter denne kosepraten fikk vi iallefall veldig lyst til å ta turen til New York og se ham live på hans «nye» hjemmebane.

Du har sluppet to singler fra ditt nye album som nå er ute. Kan du fortelle litt om dem?

– Den nyeste, «I Cannot Let You», har blitt en ganske emosjonell, personlig sak, mens tittelsporet «Heartbeat Radio» er litt mer konfliktfylt og handler om å ha et anstrengt forhold til måten man bestemmer hva som blir spilt på radioen.

Har du et bra forhold til radio?

– Ja, spesielt i Norge. Det er kult at mange forskjellige stasjoner spiller musikken jeg lager, og jeg kan ikke klage i det hele tatt. Men i USA er det så utrolig mange formater. De kommersielle stasjonene har focus groups hvor de skal finne ut hvilke låter folk liker, men jeg føler at de for det meste egentlig vil finne ut hva folk tolererer før de skifter kanal. «Heartbeat Radio» har en parallell til hvordan man prøver å holde på kjæresten sin, eventuelt hvordan man mister kjæresten sin. Det lyder kanskje ikke så lystig, men det er humoristisk ment. Det er en litt eplekjekk låt.

Fetteren din Lars Vaular gav oss et hett tips. Du hevder at den såkalte Loddefjords-bølgen fra Bergen er «anti-Sondre Lerche»?

– Haha! Jeg er jo fra Fana vet du! Men det jeg mener er at det som skjer med Lars, John Olav Nilsen og mange andre er jævlig kult fordi det er en helt annen greie enn det som vanligvis har vært den prominente popen og rocken i Bergen de siste årene, noe jeg har vært en del av. Jeg synes det var på tide at noen kom og ristet litt i dette. For eksempel hip-hop-folk som spiller i rockeband og synger på norsk, og som på en måte har et helt annet fortellingsperspektiv og estetikk enn Bergens-artistene som har markert seg de siste årene, inkludert meg selv. Uten at man skal putte alle i samme bås. Det er veldig bra for Bergens musikkmiljø.

Men Lars lurer på om du kanskje også er litt redd for Loddefjords-bølgen…

– Haha! Lars er jo selv fra Salhus, haha. Jeg er altså fra Fana, som er en slags sosial motpol til Loddefjord, da i mangel av virkelige motpoler, ettersom det er ganske homogent i de fleste steder i Norge, iallefall sammenlignet med Brooklyn, hvor jeg bor. Men jeg synes bare det er kult at folk kommer opp med så kraftig musikk, man kan ikke nekte for at dette er krutt, og jeg blir imponert over at min fetter er endel av det.

Lars er morsom.

– Ja, og han er smart og flink til å skrive.

Du har bodd i New York i snart fem år. Hvordan går det i Brooklyn?

– Bra. Jeg bor i Williamsburg, som har forandret seg veldig i løpet av de siste årene.

Har du ofte konserter?

– Ja, det blir endel. Jeg spiller for det meste solo, alene på scenen, ofte på Bowery Ballroom, som jeg liker godt. Klubben tar vel 600 mennesker. Hvis jeg har med band spiller vi i litt større lokaler, type Rockefeller.

Og det kommer mange mennesker?

– Jaja. Det er veldig kult. Jeg turnerer egentlig masse i hele USA, og det er veldig givende. Veldig kult publikum.

Du er populær blant homsene i USA?

– Jeg har både gay og straight fans. Men ja. Jeg husker den første turneén min, da jeg var i San Francisco… Nei, det var i Portland. Jeg gjorde en in-store og signerte plater, og da var det en gutt som jeg tok bilde med. «Can I ask you a personal question?», spurte han. Jeg sa «sure». «You are gay, right?» Haha. I et sekund lurte jeg på om om jeg skulle svare ja, men jeg måtte jo si sannheten. Så jeg sa «no, I’m sorry». Det ble utrolig teit. «I’m sorry». Haha. Han hadde billett til konserten min den kvelden, men jeg så ham ikke i lokalet. Jeg tror jeg mistet et fan.

Det hadde vært kult hvis du svarte «sure, jeg er homo». Men det hadde vel kommet tilbake til deg.

– Nemlig, det ville kommet tilbake til meg med en gang.

Hvorfor tror de at du homo? Er det fordi du er litt emo?

– Nja, neat, liten og søt, kanskje? Haha, jeg vet ikke.

Apropos amerikanere, du har jobbet med Raphael Saadiq?

– Ja, han har produsert tre låter for meg. Jeg var i studioet hans i 10 dager. Jeg er et stort fan av ham, han har gjort jævlig mye stilig musikk. Spesielt liker jeg Instant Vintage-albumet og Ray Ray, så jeg tok kontakt. Det var veldig kult, og vi skulle egentlig gjøre et helt album sammen, men det ble ikke nok tid og penger. Vi får se hva som skjer med låtene.

Du har laget musikken til filmen Dan in Real Life med Steve Carell. Hvordan skjedde dette?

– Regissøren (Peter Hedges) er fan av meg, og han tok kontakt. Han kom til leiligheten min og insisterte på at jeg måtte gjøre musikken, og han trengte ikke insistere mye. Etterpå overtalte han Walt Disney Studios, som aldri hadde hørt om meg.

Filmen er fin, og musikken din passer perfekt. Så du den før du spilte inn låtene?

– Takk. Nei, men jeg var veldig involvert under filminnspillingen. Leste manus og besøkte settet, etc. Regissøren er en veldig flott fyr som ville at prosessen skulle bli unik. Det var et veldig spennende og morsomt prosjekt.

Last ned «Heartbeat Radio» hos iTunes og Platekompaniet, og besøk Sondre hos SondreLerche.com

Se også: Blodbyens prins gir tommelen opp for denne filmen