– Skitten og enkel i ren 70-talls ånd

11. aug 2008 kl. 00:00

Trailer:


730: Filmen din var og er en stor suksess, kanskje større enn hva man i forkant kunne forvente. Da du begynte å planlegge, hva så du for deg med hensyn til kommersiell suksess?
Regissør: Patrik Syversen: Rovdyr var alltid tenkt å være en idealistisk film laget med lite midler og en engasjert stab, så vi tenkte aldri på respons og liknende i startfasen. Nini Bull Robsahm og jeg har gjort en håndfull kortfilmer tidligere, og har også jobbet med utvikling flere spillefilm-prosjekter. En ting man fort oppdager er at det tar lang tid å finansiere og realisere prosjekter, og vi så at mange av prosjektene vi skrev på var ambisiøse og ville kreve en god del midler og tid. Ønsket var derfor å skrive en liten film som kunne skytes for lite penger og på kort tid, for å holde oss i gang kreativt, og få en fot inn døra som filmskapere. Vi ønsket å lage en skitten og enkel survival exploitationfilm i ren 70-talls ånd, så tanken var at filmen skulle bli røff i kantene og skytes fort og billig. I tiden før opptak kom det produsenter ombord, og litt finansiering, men nesten hele staben var besatt på forhånd, og både Nini, fotografen og jeg jobbet uten lønn i den tiden det tok å gjøre filmen ferdig. Filmen er et resultat av et ønske om å uttrykke seg som filmskaper, så vi tenkte aldri på besøkstall eller suksess. Rovdyr er på mange måter en smal film også, fordi den hører til en liten nisje i horrorfilmen, og det er begrenset hvor mange som har et nært forhold til 70-tallets explotiationfilmer, men vi håpet jo selvfølgelig at folk skulle like den og at så mange som mulig skulle se den.
Da den kom ut ble vi veldig positivt overrasket over besøkstallene, men vi er først og fremst veldig glade for å ha oppnådd det opprinnelige målet, nemlig å sette i gang en filmproduksjon for egen maskin og få den opp på kino.
Filmen fikk veldig god kritikk, med litt sutring. Ble du forbanna på noen anmeldelser eller syns du de fleste hadde bra argumenter?
Mottakelsen av filmen var veldig blandet, noe som ofte er vanlig med skrekkfilmer. Man gjør seg selv gal om man velger å lese og høre på alt som sies, fordi man har en tendens til å ta til seg det negative mer enn det positive. Det var en liten omstillingsprosess det der, og i begynnelsen kan det være ganske knusende å få en hard dom på noe man har jobbet så lenge med. Samtidig lærer man seg å sette pris på det positive på en helt annen måte.
Når det gjelder argumentene til kritikere så er det veldig blandet hvordan man reagerer. Mange har gode poenger og klarer å trekke de frem på en respektfull måte, og det setter jeg pris på, samme hva de synes om filmen. Vi fikk noen 5-ere, men jeg ble nesten mest glad for 4-ern til Espen Svenningsen Rambøl i PlanB fordi han er godt bevandret i sjangeren, kjenner konvensjonene og intensjonen godt, og er den type publikum vi ville appellere til. Andre var mer negative, men i forskjellig grad av saklighet. Per Haddal i Aftenposten gav oss for eksempel en 3-er, men argumenterte fint, og viste respekt for filmen, mens andre anmeldere gav oss samme karakter, men var mer flåsete og nedlatende. Sånt blir man selvfølgelig litt oppgitt av, men man får også perspektiv og vokser mye av det. Jeg mener, det tar to år å gjennomføre et filmprosjekt, det er hard jobbing hele tiden, men det tar bare 80 minutter å se filmen. Lett å se, men vanskelig å lage. Det er derfor litt rart når noen avfeier alt man har gjort med noen pennestrøk, og det er litt vanskelig å ikke ta det personlig.
For meg er det viktig å minne meg selv på at filmen er et produkt av hele prosessen, og ingen vet bedre hva som ikke fungerer i filmen enn de som har laget den, fordi vi vet hva vi har forsøkt på og hva vi eventuelt ikke fikk til. Det er masse jeg føler jeg gjorde feil, masse jeg burde tilnærmet meg og løst annerledes, og det kommer det sikkert til å være neste gang også. Filmen var skutt på 20 dager, noe som er veldig kort, og budsjettet var lavt. Noen dager måtte vi skyte opptil 10 sider av manuset på en opptaksdag – mot det vanlige 3 sider på andre filmer – og dette fører til en hel rekke kompromisser og endringer. Værforhold og andre hindere er med på å forme prosessen, og noen ganger må man bare hoppe ut i det for i det hele tatt å få filmen opp på beina. Skulle jeg laget filmen en gang til hadde jeg gjort mange helt andre valg, både på manusstadiet, under opptak og i etterarbeidet. Man er ofte sin egen verste kritiker, og så lenge man tar med seg den lærdommen og det perspektivet man får er det mye viktigere enn hva en kritker måtte mene.
Det er sjeldent et populært produkt ikke får en oppfølger. En Rovdyr II virker naturlig, men er det så at dette ikke vil skje?
Filmen gjorde det okay på kino, med i underkant av 74 000 besøkende, noe som er veldig bra for en film med 18-årsgrense, men det er ikke slik at filmen var en knallsuksess som produsenter vil gjøre om til en franchise for å si det sånn. Rovdyr er vel mer en type film som ikke nødvendigvis appellerer til det største publikummet, så noen hater den intenst og andre liker den veldig godt. Tanken var alltid å være kompromissløs, og det føler jeg at vi har vært på godt og vondt, men nå vil vi gå videre og ta for oss andre prosjekter. Vi elsker skrekkfilmer, og kommer alltid til å ha en plass for det, men vi føler oss veldig ferdige med denne filmen. Vi kommer helt sikkert til å gå tilbake til sjangeren en gang, men det blir ikke noen oppfølger.
Kan du si noe om hva planene dine er utover?
Nini og jeg skriver nå på et par spillefilmprosjekter som er i forskjellige stadier av utvikling. Da vi skrev Rovdyr måtte vi hele tiden tenke på økonomiske begrensinger helt fra dag én, men det er ikke tilfellet nå. Det er veldig moro å ta med seg all lærdommen og skrive helt fritt og kreativt uten noen begrensninger, så vi er veldig gira om dagen.
Rovdyr er den første norske filmen som kommer ut på Blu-ray. Er det stas?
Blu-ray er veldig kult, og det er veldig morsomt å være den første norske Blu-ray-filmen. Jeg må innrømme at jeg ikke har hatt noe med transferen å gjøre, og at jeg ikke har sett Blu-ray-versjonen ennå. Selv syntes jeg det var litt rart i starten, fordi det er en film som skulle se litt skitten og sliten ut. Vi skjøt filmen på HD, men jobbet mye med looken for å tilnærme oss en gammel 16 mm-følelse; Grainy og grumsete og mørk i fargene. Når vi da blåste opp filmen til en 35 mm cinemascopekopi for kino fikk filmen den rette følelsen. Blu-ray-utgaven er så vidt jeg vet basert på selve HD-masteren, og ikke en filmscan, så den er nok mye cleanere og ikke så rufsete. Men jeg har hørt at transferen ser veldig bra ut, så det er jo gøy.

Hvis planene forandres, er Henriette «Rovdyr-Camilla» Bruusgaard antakelig klar for en ny blodig, runde.