Slipknot er et band man gjerne elsker eller hater. Vi er definitivt på elsk-siden, og fikk et nesten rørende gjensyn med Iowa-bandet i Oslo Spektrum i går kveld.
Året før så vi dem i Spektrum, og gårsdagens konsert var som en oppgradert versjon av den kvelden. Absolutt alt fungerte, og Corey Taylor hadde mer spilleglede enn vi noengang har sett.
Her er 12 observasjoner fra Slipknot i Oslo Spektrum anno 2015:
3. Vi har sett Slipknot i Norge endel ganger nå. Dette var deres beste show hittil.
Tenåringene i og utenfor Spektrum så ut som amerikanske suburban high school-kids fra 90-tallet. Baggy klær, utallige piercinger i trynet, skrullete frisyrer. (Eks-emoene som ikke gikk på Gerard Way forrige uke tok i stedet de fargerike hårmankene sine til Spektrum.)
Fortsetter under
(VICE/TUMBLR)
6. Den gedigne, teatralske sceneriggen kan lett forveklses med en scene fra Jack Black og Tenacious Ds komedie The Pick of Destiny. Men var det flott? Det var dritfint.
7. Slipknot har tre trommiser på scenen. Det betyr mye lyd, men i motsetning til mange andre band lar Corey & Co dem skinne. Joey Jordison har blitt byttet ut med en «anonym» ny trommeslager, men de to andre (Shawn alias Clown og Chris alias #3) får mer enn nok oppmerksomhet. Synlig plassert på hver sin side av scenen blir de løftet opp i været mens de snurret rundt.
Som om det ikke var nok kaster #3 trommestikken over hele Spektrum-gulvet (40-50 meter?) bort til Clown. Som tok imot. Mens han spilte. Sjukt.
Clown tok seg også sin vanlige tur ned på gulvet for å hilse på publikum.
(Selv om det gjør litt vondt at de spilte både «Wait and Bleed» og «Vermillion» senest i Berlin for fire dager siden.)
Blant de nyeste fungerte førstesingelen «The Devil In I» veldig bra, og er allerede etablert som en nyklassiker.
Fortsetter under
8. Sid Wilson er enestående
Sid alias Ratboy og DJ Starscream har kanskje sitt eget bord, men bruker mesteparten av tiden på å hoppe rundt på scenen som et villdyr. Vi kjedet oss aldri, men det sier litt når han klarer å stjele oppmerksomheten fra Corey Taylor.
Selv om du verken like Slipknot eller sjangeren i det hele tatt bør du få med deg bandet live neste gang. Publikum alene gjør nesten opp for det. Lenge før Corey skulle be alle om å sette seg ned under
«Spit it Out» (som han alltid gjør) begynte folk å gjøre det av seg selv. Når crowden reiser seg i takt på Coreys kommando rister hele Oslo. Det er til å bli rørt av.Se mega-versjon av hendelsen via Download i 2009 @ 6:00:
Fortsetter under
11. Kjærligheten virket ekte
Publikumsfrieri eller ei, det virket troverdig da Corey Taylor skrøt av publikum, og blant annet sa at det var en av de beste konsertene på turnéen. Han kalte også stedet
«one of my all time fucking favorite places». Slipknot har kanskje ikke vært her på seks og et halvt år, men sideprosjektet hans Stone Sour har spilt i Oslo to ganger de siste fem årene.
12. Spillegleden er tilbake
Etter bassist Paul Greys død i 2010 var det langt fra sikkert at Slipknot i det hele tatt ville reise seg igjen. Trommis Joey Jordison ble (angivelig) kastet ut, og etter en lang pause klarte bandet å lage et sterkt femtealbum – selv uten to viktige medlemmer.
Et comeback betyr dog ikke at man faktisk koser seg, og er klar for lang turné. Stakkars André 3000 er et godt bevis på det – han spiller kun med OutKast igjen for fansen sin del. :/
Skal vi dømme gårsdagens konsert er derimot ståa helt motsatt hos Corey Taylor (en mann som har slitt med depresjon i en årrekke). Frisk er han trolig ikke, men når han forteller Oslo Spektrum at konsertene gjør alt verdt det – så tror vi på det.
(ROADRUNNER)
Hadde 730 drevet med anmeldelser ville Slipknot fått terningkast 6(66).
Se også: Slipknots blodige comeback (VIDEO)